Bevar Åndens enhet

Innledning

I dag skal vi fortsette med prekenserien om Efeserne. Vi har nå kommet til kapittel 4, i det som kalles for den andre delen av dette brevet. I kapitlene 1 til 3, har Paulus forklart mye av det som kapitlene 4 til 6 skal handle om. Han har bygd en solid grunnmur.

Det som skjer med grunnmurer er at de ikke er så synlige, men er likevel avgjørende for at bygget holde seg oppe. En god grunnmur er solid nok til å tåle byggets vekt og jordtrykket utenfra.

Så min oppmuntring til deg er at i det vi går inn i disse kapitlene, så er det viktig at dersom du møter utfordringer, ting som du ikke forstår, og ting som er vanskelig å ta innover deg. At du gjør dette: du går tilbake til de første tre kapitlene. For der skal du finne grunnlaget for det som du nå leser.

Det finnes 41 imperativer i Efeserbrevet, hvorav 40 dukker opp i kapitlene 4 til 6. Derfor er det mange som ser denne delen av brevet som den mest praktiske. Men dette kan farlig. Fordi kapitlene 1-3 er veldig praktiske også, og man kan lure seg selv til å tro at teologi ikke er viktig. For noen kan det være fristende å bare hoppe over de første tre kapitlene og gå direkte til “Hva skal jeg gjøre?”.

Men holdningene som gjør at vi vil hoppe over den første delen av brevet, kan føre til at du og jeg ender opp som fariseerne. “Gjør, gjør, gjør”. Det er oppskriften som man skal følge opp dersom man vi bli en stor hykler. Så ikke gjør det! Det er som å prøve å bygge et hus ved å starte med taket. Det gjør man bare ikke, det er livsfarlig.

Så nå er grunnmuren på plass og i det vi går inn i kapittel 4, begynner vi å få på plass veggene, atlså det synlige som støtter seg i grunnmuren.

Jeg leser nå fra Efeserne 4:1-6:

Teksten

Ephesians 4:1–6 Bibelen.

1 Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, 2 i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. 3 Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: 4 én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, 5 én Herre, én tro, én dåp, 6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.

Vi går inn i teksten

1 Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld,

|Jeg som er fange…

Hvorfor gjentar Paulus det som Efeserne allerede vet, nemlig at han sitter i fengsel? Jeg tror at det Paulus prøver å si her er: “Jeg som sitter i fengsel for deres skyld, jeg som tar imot konsekvensene av mitt kall til å forkynne evangeliet for hedningene, jeg som er mer enn villig til å bli straffet for at dere skal komme nærmere Jesus… Jeg ber dere inderlig, jeg formaner dere…”

at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått,

Her kan det oversettes som «at dere vandrer (περιπατέω) som er verdig det kallet dere har fått». Dette kallet er en bevegelse, fra død til liv. Her er det snakk om et kall, og du kan kanskje si “Jeg har ikke fått noe kall fra Gud” (kanksje han har ikke nummeret mitt?). La meg si det rett ut: dette kallet er kallet til frelsen og dersom du sitter her i dag, så kan jeg med sikkerhet si at dette gjelder også deg.

Tenk på Lasarus. Da Jesus ropte “Lasarus, kom ut!” Så var dette et kall fra død til liv. Han som var død begynte å gå. Han vandret. Og det er en grunn til at Paulus bruker dette ordet “vandre”. Dette er det samme ordet som han bruker når han snakker om de gode gjerningene Gud har gjort i stand for oss for at vi skal VANDRE i dem. Samme ord.

Ephesians 2:10 Bibelen.

10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Vi liker å tenke at det handler først og fremst om vårt møte med dem som vi definerer som "utenfor” (ikke frelste). Vi liker å dra linjen mellom det som vi kaller for “misjonær” og det som vi kaller for “misjonsmark”. Men legg merke til at konteksten for dagens tekst handler om hvordan vi samhandler med hverandre, vi som er kristne. HER (i denne menigheten) blant disse menneskene, skal du finne de gode gjerningene som Gud har gjort i stand for deg. Det er først og fremst blant dine søsken. Dette forandrer mye!

Så hva kjennetegner dette livet “som er verdig kallet vårt”?

2 i mildhet, ydmykhet og storsinn,

Det som er interessant med disse tre ord, er at de beskriver ting som bare kan skje i møte med noen andre enn oss selv. Og enda mer interessant er faktumet av at det er holdninger som vi ikke er i stand til å definere i oss selv. Den eneste som er i stand til å si hvor mye mildhet, ydmykhet og storsinn finnes i oss er noen andre.

Dersom noen spør meg: “Hvordan definerer du deg selv Andrés?”. Så ville det være hyklersk for meg å svare: “Jeg er en mild og ydmyk person, som viser storsinn i møte med andre”. Det ville være en selvmotsigelse. Fordi noen som faktisk er slik, ville aldri sagt dette om seg selv.

så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.

Her svikter oversettelsen. Fordi nå er ikke disse tre egenskapene (mildhet, ydmykhet og storsinn) mål som vi må oppnå, så vi kan bære over med hverandre. Vi skal ikke vente til vi har oppnåd mildhet, ydmykhet og storsinn, for å så begynne å bære over med hverandre. Disse egenskapene (mildhet, ydmykhet og storsinn), hør på meg nå, er TEGN på et modent kristent liv.

La meg forklare. Andre oversettelser sier dette i stedet.

«i det dere bærer over med hverandre i kjærlighet» Så MENS vi bærer over med hverandre i kjærlighet, virker Gud i oss slik at vår karakter blir formet etter Jesu Kristi bilde. Det er i møte med hverandre at vi får utallige muligheter til å bli bedre på og trene oss i mildhet, ydmykhet og storsinn. Våre interaksjoner med hverandre er Guds utvalgte redskap til å forvandle våre hjerter. Det finnes ingen unskyldning lenger for å unngå å møte hverandre.

3 Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:

Jeg liker det som står i vers 3:

“Gjør så mye som dere orker for å bevare Åndens enhet”. Nei, det står ikke det. Det står kanskje dette: “Sett inn, av det dere har til overskudd for å bevare Åndens enhet”. Nei, det står ikke det heller. Jeg tror det står “Sett inn, det som føles riktig for hver enkelt for å bevare Åndens enhet”. Hva er det som står egentlig?

Sett ALT inn. ALT ER ALT. Vi skal være proaktive i å bevare åndens enhet, med ALT vi har og er: av tid, av våre ressurser, av vår entusiasme, av vår tolmodighet for å bevare Åndens enhet. Dette er SÅ viktig at hvis vi ikke setter ALT inn, så gjør vi oss selv en bjørnetjeneste.

Så går Paulus videre og maler et bilde for oss.

4 én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, 5 én Herre, én tro, én dåp, 6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.

Her nevner Paulus 7 ting som alle kristne har til felles, for å understrekke hva Åndens enhet er for noe. Vi er ett i Kristus og denne åndelige virkeligheten har konsekvenser for våre liv her og nå.

Konklusjon

Jeg brukte litt tid i morges på å se gjennom alt vi har snakket om frem til nå i denne prekenserien. Og vet dere hva var det første jeg tenkte på? Nå sier jeg ikke dette fordi det høres fint ut, men fordi jeg ble faktisk overveldet av denne tanken:

“Du verden! Hvor heldige er vi som kan være en del av dette flotte fellesskapet!”. For det er det vi er, både heldige og flotte, ja, det er lov å si.

Paulus ville kanskje sagt det på denne måten: vi er heldige fordi vi har blitt kalt fra død til liv i Kristus, vi som vandret i mørket har fått livets lys og blitt forvandlet av nåde. Gud har åpenbart sin store makt i det han har latt DEG og MEG bli en del av hans folk. At vi som sitter her kan være en del av hans evige rike, viser hvor stor vår Gud er.

Og vi er flotte fordi Gud selv har understreket viktigheten av kirken (med stor K), og fordi vi er kalt til flotte ting: kalt til å vandre i gode gjerninger, som Gud har gjort i stand, ikke bare for deg og meg, men også for denne menigheten, for oss og dem som han skal bli en del av dette fellesskapet. Fordi vi er en menighet i vekst og vi trenger alle typer mennesker i dette felleskapet, dersom vi skal være i stand til å gjenspeile Guds mangfoldighet.

Men misforstå meg rett når jeg sier dette: Viss meg hvor mye du elsker de fortapte ved å elske din bror og søster.

Glede som har sitt grunnlag i nåde ender ikke opp i stolthet, men takknemlighet i ydmykhet. Vi ser ikke bort fra problemene, men vi lar ikke problemene ta vårt blikk bort fra Guds storhet og tilstrekkelighet for våre liv og denne menigheten.

Vi er ikke naive. Vi ser IKKE bort fra at det blir gnister i møte med hverandre (ikke nødvendigvis gnister av kjærlighet). Vi ser IKKE bort fra det som ikke er bra mellom oss. Men vi velger og ta tak i det ubehagelige, fordi vi kan ikke la vår egoisme, vårt stolthet, stå i veien for det Gud vil gjøre i denne menigheten, i hver og en av oss og gjennom oss. Vi oppsøker hverandre og sier: “Du, det noe jeg må snakke med deg om, fordi det gjør vondt at vi bare tolererer hverandre”. Vi tar et opprør med det som et hinder for at vi bevarer åndens enhet. Vi gjør det fordi vi trenger hverandre, selv om vi ikke føler det.

Vi sier ofte at i denne menigheten er det plass til flere, og det skal alltid være slik. Forrige søndag snakket vi om å være en kirke uten vegger; et gjennomsiktig fellesskap og senker terskelen for at folk skal kunne oppleve tilhørighet. Men for å være en kirke uten vegger for dem som er utenfor, så må vi begynne først med å velte disse murene som vi har reist oss i mellom.

I dette individualistiske samfunnet, kan vi fort glemme hvor viktig det er å høre til et fellesskap. Men sannheten er at alle mennesker trenger fellesskap. Vi er skapt til å ha fellesskap med Gud og med hverandre. Og innerst inne er folk desperat etter tilhørighet. Og vet dere hva? Vi har en stor fordel, fordi det finnes ikke og det skal aldri finnes noe bedre fellesskap enn kirken, med stor K. Et fellesskap hvor det er plass til alle, hvor alle er viktige og nødvendige. Et fellesskap som streker seg utover dette livet og inn i evigheten.

Vi er levende steiner, og hører til samme bygget. Det er ikke Guds vilje at vi skal være alene for oss selv, leve troa alene, men som et fellesskap. La meg understreke dette, en av de største gavene og beste redskapene som Gud har gitt oss er å kunne møtes og være sammen. Her poleres vi, så vi kan vokse i mildhet, ydmykhet og storsinn.

En sau som vandrer alene, blir spist opp av ulvene, eller brølende løver. Det ender ikke bra opp. Jeg har vært der. Levd livet som kristen uten å ha fellesskap. Man får en følelse om at man klarer seg. Det føles frigjørende i begynnelsen, man tror at man kan til å med vokse i sin tro for seg selv. Men sannheten er at dette kommer ikke fra Gud. I det vi nekter å ha fellesskap med våre søsken, så skaper vi et skille mellom oss og Gud.

Vi er kalt til å holde sammen, og vi er kalt til å hente dem har vært en del av dette fellesskapet og ikke er her lenger. Det holder ikke med at vi synes det er trist at de ikke er her. Vi må gjøre alt i vår makt, sette ALT inn, for å hente dem og vise dem at vi savner dem i dette fellesskapet. Vi har ikke råd til å miste en eneste en. Men alt starter her. Det er her vi forebygger, det er her, i møte med hverandre, at vi blir gjort i stand til å bevare Åndens enhet.

Vi bruker av og til ord som “vekkelse” og andre store ord. Men dersom Gud skal være i stand til å gjøre noe mer med denne menigheten enn å la den overleve, så må vi velte alle disse murene som vi har bygd mellom hverandre. Da skal vi være i stand til å være dem vi egentlig er i Kristus, også som menighet. Kirken er en forsmak av det som Gud har tenkt å gjøre med hele menneskeheten. Det er hit historien fører til. Vi har snakket tidligere om hvor viktig kirken er, for Gud og for Paulus. Vi har mye å være takknemlige for.

Avslutning

Så jeg ser SÅ frem til høsten, hvor vi kan fortsette med denne prekenserien. Tro meg, det er like ubehagelig for meg å si ting, som det er for dere å høre dem. Men dette tvinger oss å ta tak i det som er ubehagelig, og det er til vårt eget beste. Målet mitt er at når vi nærmer oss 2025, så kan vi se bak og finne ut at vi elsker hverandre mer enn det vi gjørde da dette året startet.

Bønn

Gode Gud jeg ber om at du gjør dette underet nå: at disse flotte menneskene som sitter foran meg nå ikke husker noe av det som kom fra meg når vi er ferdige her i dag, men at det som kommer fra deg blir brukt av deg til å bære frukt. Jeg ber for dem, det samme som jeg ber for meg, fordi jeg trenger det mer enn mange her: at du forvandler våre hjerter, slik at vi kan være oppriktige glade i hverandre, uten noe baktanke, uten forbehold, og bli i stand til å vokse i mildhet, ydmykhet og storsinn, i det vi bærer over med hverandre, så vi kan bevare Åndens enhet og du kan bli herliggjort i våre liv og gjennom dette fellesskapet. Amen.