Untitled Sermon

Avslutningsord på Fellesmøtet 2024 i Lyngdal

Fellesmøtet 2024 i Lyngdal nærmer seg slutten, og for andre gang har vi hatt et annerledes fellesmøte.

For to år siden prøvde vi for første gang, og Samfundsstyret skrev i vedtak etter evaluering en takk til alle som bidro til at Fellesmøtet 2022 kunne gjennomføres på en meget tilfredsstillende måte. Mye gikk veldig bra, og det var ingen selvfølge når en arrangerte et så stort arrangement første gang.

Samtidig ble det i evalueringen pekt på noen forhold som kunne forbedres, og det skulle vi prøve å ta hensyn til denne gangen. En ting som kunne vært bedre den gang var paneldebatten. Flere i menigheten savnet å kunne kommentere og komme med innspill fra salen, når det var nødvendig å korrigere noe. Derfor skulle det gjøres annerledes i år. Dessverre ble det ikke helt sånn, og etter møtet i går har vi fått unormalt mange tilbakemeldinger fra dere menighetsmedlemmer. Tilbakemeldingene jeg har hørt og fått videresendt har vært unisone, og går på at en reagerte på noe av innholdet i det som ble sagt, og at en ikke i tilstrekkelig grad fikk muligheten til å kommentere. Det er Samfundsstyret som har øverste ansvar for det som skjer her på møtet, og for egen del, som styrerepresentant og forstander, kjenner jeg behov for å beklage til menigheten at det ble sånn. Jeg kan ikke her uttale meg på vegne av hele styret, men jeg sier det jeg tenker og mener, og står ansvarlig for det selv. Så skal styret evaluere og behandle i etterkant, og får komme med sin uttalelse da. Temaet for møtet i går var tro og vitenskap. Vi skal huske på at vitenskapen gir oss noen svar i dag, som ikke var de samme for 50 eller 100 år siden. Og det som er beviselig sannhet i dag, er kanskje ikke det om 50 år til. Vitenskapen forandrer seg og gir ulike svar til ulike tider. Guds ord er derimot uforanderlig og står fast (Sal 119,89) og ingen må trekke noe fra eller legge noe til (Åp 22,18.19). Det var to forhold det ble snakket om på møtet i går ettermiddag som jeg vil ta opp og si noe om her i dag. Det første handler om skapelsen, og det andre handler om prevensjon. Under sak 1 om troens kraft var det en taler som fortalte om hvordan datteren tok Guds ord enfoldig og enkelt, ba til Gud om hjelp, og erfarte at hun fikk hjelp. En slik opplevelse fører til en styrket tro. Å tro på Gud er å ha tillit til ham, og tillit blir sterkere når en erfarer at den en har tillit til er til å stole på. Jesus sier: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det (Mark 10,15). Vi har mye å lære av hvordan barn viser tillit til Gud og det som står i Bibelen. På fredag hadde jeg en bibelquiz for barna i 3. - 9. klasse som en del av teambuildingen, og på spørsmålet om hvor lang tid Gud brukte på å skape verden, visste samtlige lag at det var 6 dager. Jeg spurte noen av barna hvordan de visste det, og svaret var at det står jo i Bibelen! Ja, det står jo rett ut i Bibelen, og Bibelen forklarer også seg selv på dette punktet, i tråd med prinsippet at Skriften skal forklare Skriften. I 2. mosebok, 20. kapittel står budene regnet opp. Der står det om det tredje bud: Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig (2 Mos 20,8-11). Vi skal altså arbeide seks dager på samme måte som Gud skapte verden på seks dager. Det er ingen grunn til å tenke at dette er noe annet enn seks vanlige dager. Luther skriver også et sted at Moses ikke taler i bilder, men at det som står i mosebøkene - blant annet skapelsesberetningen - skal leses bokstavelig. Det jeg har sagt nå er menighetens lære om 1. trosartikkel om Skapelsen, jfr. det som står skrevet f.eks. i Menighetsboka. Noen ganger, også i dette fellesmøtet, blir det sagt at det er ikke så viktig om det var 6 vanlige dager eller ikke, og derfor trenger en ikke å være bestemt om det. Hvis det ikke er så viktig, hvorfor kan vi ikke bare lese Bibelen som barna og ta det like frem da? Hvorfor kommer dette stadig opp igjen og igjen, og blir problematisert? Etter å ha arbeidet med dette i mange år, ser jeg fortsatt ingen grunn til å stille spørsmål ved forståelsen av begrepet dager. Det som står i 1. Mosebok, og også ellers i Bibelen, er ikke bare noe mennesker har skrevet. Men det er Den Hellige Ånd som har sagt hva menneskene skal skrive, og derfor er det Guds eget ord. Det kan vi ikke forandre på, men vi må akseptere det og tro det som det står, hvis ikke er det Den Hellige Ånd vi er misfornøyd med og vil endre på. Det andre forholdet jeg ville kommentere gjaldt prevensjon. I de tidligere møtene i dette fellesmøtet ble det ofte sagt og konkludert med at vi må stole på Gud. Vi må legge alt i hans hender, og la hans vilje skje, for den er det beste. Vi må holde fokuset vårt på Gud og hans ord, og ikke på oss selv eller noe annet sviktende fundament. Det ble også på et møte stilt spørsmål om hvordan vi kan snakke om troen med et hverdagslig språk, og få det til å handle om noe konkret i våre liv. Hvor mange barn vi skal få, og om vi skal gå inn å regulere det med bruk av prevensjon, må sies å være et konkret tilfelle i en del menneskers liv hvor troen spiller inn. Kan vi ikke i dette tilfellet også stole på at Gud styrer alt til det beste, og legge i hans hender hvor mange barn vi skal få? Gud sa: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden. Han sa også til Abraham at slekten hans skulle bli tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Har det blitt født så mange? Er jorden full, og har vi ikke plass til flere? Hadde Gud latt det bli født flere barn, hvis det ikke var plass? Det var også et punkt om bærekraft i går, og i disse tider er det fokus på at vi trenger å føde flere barn i Norge, for den norske befolkningen er ikke bærekraftig. Vi blir færre og dør ut hvis det ikke skjer en endring. Derfor ønsker våre myndigheter at vi skal få flere barn. Så de tenker i hvert fall at vi har plass til flere. Hvordan skal vi forholde oss til et slikt ønske fra myndighetene? Jeg vil ellers henvise til Samfundsstyrets uttalelse til saken om prevensjon i 2009, og også gjenta oppfordringen til å søke råd hos sjelesørger hvis en er i tvil om hva som er rett å gjøre. Nå var dette noen ord i tilknytning til møtet i går ettermiddag. For øvrig synes jeg fellesmøtet har vært veldig bra gjennomført, og vi har mye å være takknemlige for. Jeg vil i dag spesielt si takk til hovedkomiteen som har planlagt og gjennomført dette fellesmøtet. Den ledes av Jan Sigurd Dversnes, som også har lost oss gjennom disse dagene på en solid måte. I tillegg består komiteen av Frank Leidland, Jonar André Karlsen, Barbro Dvergsnes, Else Dvergsnes Aamodt, Ove Sindland og Dagfinn Myklebust. Det er sikkert ulikt hvor mye tid hver av dere har lagt ned, men jeg vet at det i alle fall for noen er utallige timer. Tusen takk skal dere ha for at dere jobber dugnad for at alle vi andre skal få det greit. Dere har også hatt med dere mange andre hjelpere i underkomiteer og noen som har hatt en eller annen oppgave. Takk til alle som har bidratt med litt eller mye. Takk til dere som har hatt innledninger, innlegg, som har fremført sang og musikk, og dere som har uttalt dere i møtene. Takk også til alle dere som har møtt opp her på fellesmøtet for å lytte og delta, og med det bidratt til at det har blitt så greit. Takk til Finn som har sørget for god lyd, til Eivind som tar seg av resten av det tekniske, og Jon som sørger for referering. Og så er det Gud som skal ha all takk og ære. Det er han vi kan takke for at vi har mennesker blant oss med evner og krefter til å gjennomføre det vi har vært med på. Han kan vi takke for at vi har en menighet vi kan være sammen i, og få både sosialt og åndelig fellesskap. Ja, han kan og bør vi takke for alt, også det at vi for det meste har hatt fint vær. Dette er jo et fellesmøte med mer fokus på det sosiale samværet enn vi har hatt på de ordinære fellesmøtene, og det er mye mer opplegg for alle aldersgrupper enn normalt. Jeg håper det er med å bidra til at vi knytter tettere bånd, blir bedre kjent med hverandre, også på tvers av fylkesgrensen, og at dette kjennskapet gir vennskap og et sterkere åndelig fellesskap. Jeg mener nemlig vi er heldige og kan være takknemlige for at vi i våre to menigheter kan komme sammen til fellesmøte. Her kan vi oppleve et sosialt og åndelig fellesskap som vi ikke finner noen andre steder. Alle som er medlem av Menigheten Samfundet, har sagt og bekjent at de tror på det samme, og det gir oss et unikt fellesskap som er verdifullt og som vi bør dyrke og pleie. Da Jesus var død og begravet, står det at disiplene var samlet i et hus med stengt dør. De søkte sammen i en vanskelig tid. Vi har også opplevd, og opplever fortsatt, vanskelige tider i skole og menighet, med tilsyn og undersøkelser, og dertilhørende medieoppmerksomhet. Da trenger vi enda mer enn tidligere å stå sammen, og styrke hverandre i troen på vår gode Gud. Da Moses og israelittene hadde dratt ut fra Egypt og sto foran Rødehavet, så de faraos hær komme etter dem. De ble livende redde og ropte til Herren. Da sa Moses til folket: “Vær ikke redde! Stå bare fast, så skal dere få se hvordan Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille” (2 Mos 14,13.14). Vi har hørt ordene tidligere i fellesmøtet. Herren vil alltid stride for sitt folk, og han vil alltid sørge for at vi får det vi trenger og skal ha. I ei salme står det: Når vi i største nøden står og ikke vet hvor vi skal gå, og finner ingen hjelp og råd om vi enn gråter hjertens gråt, da er vårt håp og trøst alen’ å komme sammen hver og en deg å påkalle, Herre Gud, om hjelp etter ditt ord og bud. (Samfundets salmebok 268, 1. og 2. vers) Nå har vi vært sammen til fellesmøte, og vi har også hatt bønn og takk til Gud gjennom tale og sang. La oss også huske å be hver for oss. Vi bør be for oss selv, for hverandre, for skolen og menigheten. Tema for dette fellesmøtet har vært Troen, og vi har blant annet samtalt om troens kraft og når troen settes på prøve. Jeg håper alle har fått med seg nyttig lærdom som kan være med å styrke troen på vår gode Gud. Da blir vi bedre rustet til å stå fast når utfordringer kommer, og å kunne hvile i at Guds vilje alltid må skje, for hans vilje er den beste. Vi lærer så lenge vi lever, er det et uttrykk som sier, og det bør jo være en vekst i visdom og kunnskap hos hver og en av oss. Det er Den Hellige Ånd som opplyser oss og gir oss kunnskap, og vi bør be Gud om at det må skje. Derfor vil jeg avslutte med hjertesukket vi ofte bruker i skolen, hvor vi ber om å gå fram i alder og visdom, og ikke glemme det vi lærer. Men før det vil jeg igjen si takk for møtet og samværet, og ønske alle en god tur hjem. Vi har alle en viss reisevei for å komme hjem, de fleste på veien og noen på sjøen. Vi kan være takknemlige for at vi har unngått store ulykker til nå, og be om at Gud også vil la oss komme trygt hjem igjen i dag. Hjelp oss til det, du vår gode og barmhjertige Gud. Amen. Gud, la oss i din kunnskap fremmes så det vi lærer ikke glemmes, men vokser med oss dag for dag til Kristi alders fulle måte