Sannhet i kjærlighet

Innledning

‌Vi holder på med å gå igjennom hele Efeserbrevet og i dag skal vi fortsette da vi slapp forrige søndag. Var du ikke her sist og har du heller ikke hørt på prekenen som ble lagt ut på nettsida vår, så skal jeg gi deg noen knagger å henge ting på i dag, så du kan få med deg hva dagens tekst handler om. Så kan dere andre som husker alt jeg sa ord for ord, bruke dette som en gjennomgang.

Gjennomgang

‌De fleste vet at er født i Argentina, men jeg er også italiensk statsborger. Jeg har dette passet, som jeg fikk helt ufortjent. Har jeg bodd i Italia? Nei. Snakker jeg italiensk? Ikke det heller. Men jeg har ALLE rettighetene som dette passet gir. Dette passet har åpnet mange dører for meg i verden. Hadde det ikke vært for dette passet, så hadde jeg mest sannsynlig ikke vært her i dag. Så jeg kan si at dette har vært bokstavelig talt en gave fra himmelen for meg.

‌Når vi begynner å tro på Jesus, så får vi tilgang til en ny identitet. Paulus sier at “vi har nå borgerrett i himmelen” (Filipperne 3:20). I Efeserbrevet blir vi kjent med de rettdighetene vi har fått, takket være vårt himmelske pass. Og dette forandrer alt: måten vi ser livet, oss selv, Gud og andre på.

Da jeg fikk vite at jeg også var italiensk, så gjorde det noe med meg. Jeg fikk lyst til å lære mer om Italia. Jeg fikk lyst til å lære italiensk. Jeg fikk lyst til å bli kjent med folk som er derfra. Lage italiensk mat, og mye mer. Jeg heiet faktisk på dem på OL. Hvorfor det? Jo fordi jeg er takknemlig for alt jeg har fått oppleve takket være dette borgerskapet som har gitt meg tilgang til et nytt liv. Jeg har en italiensk familie, som jeg vil bli kjent med.

Og det er dette Paulus snakker om nå. Han sier at vi er ikke alene, men vi er en del av et fellesskap, som består av alle som tror på Jesus, alle som har borgerrett i himmelen. Dette fellesskapet er ment til å være noe viktig i våre liv, vi er ikke alene, vi skal ikke være alene. Og han bruker dette bildet bildet for at vi skal skjønne hvor viktig dette er. § Bildet av en kropp, med mange lemmer, hvor vi trenger hverandre, hvor alle er koblet sammen og er så tett på hverandre at hvis et lem har vondt, så har hele kroppen vondt. Dette er ikke bare et fint bilde, men det er noe som vi burde kunne kjenne på i hverdagen, for vi er skapt til å leve og fungere som en del av et fellesskap.

Føler du at du ikke passer noe sted? Føler du deg alene? Uforstått? Forlatt? Så skal du i dag vite at i Guds familie er det plass til deg. Ikke vær som “The Thing” fra Familien Addams, ei hånd uten kropp. Vi skjønner med engang hvor unaturlig dette er.

Forrige søndag lærte vi at Gud har gitt oss ulike funksjoner, gaver, evner, lengsler, erfaringer, en livshistorie som er ment til å berike andre. En hånd vasker den andre, og begge sammen vasker ansiktet, slik fungerer kroppen. Du har noe andre trenger og andre har noe du trenger.

Så dette gir DEG stor betydning, fordi jeg trenger deg i mitt liv. Dette fellesskapet trenger DEG. Men det går begge veier, du også trenger dette fellesskapet: Guds familie, som er sterkere enn alle menneskelige bånd, ja til og med vår biologisk familie.

‌Paulus holder nå på å forklare hvordan denne kroppen, hvor hodet er Jesus, kan vokse til å bli moden. Og han peker på to ting som skal gå hånd i hånd: sannhet og kjærlighet.

Teksten

‌Jeg leser nå fra Eferserne 4:14-16

Ephesians 4:14–16 Bibelen.

14 Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. 15 Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. 16 Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.

Uenig med oversettelsen

Her er jeg litt uenig med teamet fra Bibelsekskapet som valgte å oversette dette greske ordet som “være tro mot sannheten”. La meg forklare hvorfor. Dette ordet (alizévo) dukker opp kun to ganger i det nye testamentet. En gang her i Efeserbrevet og en gang i Galaterbrevet, begge skrevet av Paulus. Det som ikke gir mening er at Bibelskapet oversetter ulikt samme ord i liknende kontekster.

Både i galaterbrevet og i efeserbrevet advarer Paulus mot folk som forvrenger sannheten for å oppnå sine hensikter. Dette var folk som hadde sin egen agenda, som tenkte på seg selv over fellesskapet og som ikke var motivert av kjærlighet men ville danne grupperinger for å få makt.

Paulus sier til Galaterne. Jeg som virkelig bryr meg om dere, som elsker dere og vil deres beste, har nå blitt som en fiende for dere fordi jeg tørr å si dere sannheten.

Her ser dere viktigheten av å lese samme tekst i flere oversettelser. Kan du engelsk eller andre språk, så kan du få mer ut av din bibellesning ved å se på flere oversettelser. Så la oss endre dette her. Jeg tror dette kaster lys over teksten, å “være tro mot sannheten” kan tolkes som noe som er mellom meg og Gud, men å “si sannheten” innebærer at det et medmenneske som vi skal forholde oss til. Men hva vil det si å “si sannheten i kjærlighet”?

Sannheten i kjærlighet

‌Jeg tror de fleste av oss hadde blitt enige rundt dette med kjærlighet, men når det gjelder sannheten så ville det være vanskelig å bli enige. Kan vi ikke bare fokusere på kjærligheten, kan noen tenke? Å fokusere på hva som er sannheten splitter, men kjærligheten forener, ikke sant?

I denne teksten påstår Paulus at dersom vi skal kunne vokse individuelt og som fellesskap, så må vi ha begge deler. Paulus ville ha sagt noe som dette: vi kan ha sannhet uten kjærlighet (det er det som folk opplever som fordømmelse), men vi kan ikke ha kjærlighet uten sannhet. Det vil si at ekte kjærlighet er tro og bygges på sannheten.

La oss snakke om nære relasjoner for å illustrere dette.

‌Hva kjennetegner en god venn? Her kunne vi ha sagt mange ting, at det er noen vi kan stole på, noen som ønsker det beste for oss, noen som er der for oss når vi trenger det mest. Men ville vi ha sagt at en god venn må støtte oss under alle omstendighetene og alltid være enige med oss? Jeg tror ikke det. Jeg ville i hvertfall satt pris på at min beste venn var ærlig med meg hvis han ser at jeg er i ferd med å ta valg som ikke er det beste for meg, at han sa ifra hvis han ser at jeg kommer til å møte veggen. Jeg vil ikke ha noen som støtter meg uansett hva jeg sier, men jeg vil ha noen som kan si meg sannheten i kjærlighet, selv om det kan gjøre vondt der og da. Men når det kommer fra noen som jeg vet elsker meg dypt, så forventer jeg at denne kjærligheten er så stor at han kan være villig til å bli uenig med meg, hvis det er for mitt eget beste.

Balansen mellom sannhet og kjærlighet

På samme måte må vi, som kristent fellesskap være villige til å stå for denne sannheten vi tror på, men hvis ikke dette skjer i kjærlighet så kommer vi intet sted. ‌Her er det to grøfter.

Det er mange som har dårlige opplevelser med kristne fellesskap fordi de ikke har opplevd kjærligheten. Og her vil jeg beklage dersom du som er her i dag har fått slike opplevelser. Det er feil, og det skal ikke være slik. Men en menighet hvor sannheten er så diffus at du faktisk ikke vet hva folk står for er like skadelig for oss. Fordi det er et fellesskap uten retning, som ikke er i stand til å hjelpe deg når du trenger det mest. Tilbake til eksemplet om vennen, så er dette vennskapet her veldig overfladisk.

‌Men kjærligheten uten sannhet er ikke kjærlighet heller. Og her kan mange kristne i frykt om å ikke såre noen, blitt så passive at de ikke er i stand til å hjelpe dem de elsker.

At man tror på en sannhet innebærer at man også tror at noe ikke er sannhet, og hvis vi lar være å handle til beste for dem vi elsker, så fornekter vi vår tro. Dersom vi skal elske, så må vi tørre å bli uenige.

Matthew 5:13–16 Bibelen.

13 Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16 Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Men skal du si sannheten, så må de skje i kjærlighet og ydmykthet. Du og jeg, vi eier ikke sannheten, men han som er sannheten eier oss. Det vil si at Jesus er vårt forbilde:

Møtet med den samaritanske kvinnen (Johannes 4:1-42):

Vis kjærlighet: Jesus starter samtalen med kvinnen, bryter kulturelle og religiøse barrierer, viser henne kjærlighet og respekt.

Vær trofast mot sannheten: Jesus er ikke påvirket av de sosiale normene i sin tid som sa at en jøde ikke skulle snakke med samaritanere eller kvinner offentlig. Han følger sine prinsipper.

Fortell sannheten: Jesus avslører hennes personlige situasjon for henne, og forteller henne at hun har hatt fem ektemenn og at mannen hun bor sammen med ikke er mannen hennes. Samtidig gir den deg et nytt liv og forståelse av sann tilbedelse.

‌Nå er det sikkert en del som gleder seg til kirkekaffen, hvor de har tenkt å si et par sannheter til noen i kjærlighet. Ikke gjør det. Jeg oppmuntrer deg til å gå tilbake til fortellingen og ta ting i riktig rekkefølge. Kanskje du opplever at det krever litt mer av deg, at du selv går i en prosess når du gjør dette, som forandre deg og hvor din kjærlighet for vedkommende vokser og vokser.

Livets båt

Jeg vil avslutte med dette bilde av en robåt. Livet er ikke enkelt, noen dager kan det føles som at vi glir over vannet, mens andre ganger virker det som at vi ror mot strømmen. Men uansett dag, skal vi komme oss frem så trenger vi tå årer. Bruker vi bare en, så spinner vi bare rundt.

Skal vi modnes så trenger vi sannhet og kjærlighet. Men dette bildet er ufullstendig. Fordi vi er ikke alene. Så jeg har med meg et annet bilde hvor vi ser at vi er flere som ror, og vi ror sammen. Slik skal et kristent fellesskap se ut. Det er et fellesskap som skal være i stand til å bære oss frem når vi er slitne og gidder ikke mer roing.

Det er målet vårt som menighet, å være et slikt fellesskap som klarer å holde et stødig kurs, som snakker sannheten i kærlighet, som ikke svikter og gir trygghet i livets stormer. Vi er ikke mål enda, men vi ror i riktig retning. Jeg vil oppmuntre deg til å gå om bord, jeg vil ha noe med deg å gjøre og kunne en dag si «Vi er i samme båt».