Faste: For å gi oss selv til Jesus

Faste

Innledning:

Jeg er glad i mat.

Av alle hobbyene jeg kan påstå at jeg har, men egentlig ikke gjør så ofte, er matlaging, og spising, den som definitivt får mest tid i en travel familiehverdag.

Gjennom oppvekst og liv har jeg flyttet mellom en rekke land og kulturer, og mat har alltid vært en viktig del av livet - enten det er de kjente og trygge måltidene rundt middagsbordet hjemme eller oppdagelsen av spennende nye retter hos andre og på restauranter.

I tillegg har jeg lært at hvis jeg skal fungere godt med andre, så er det en forutsetning at jeg får doser med mat nokså regelmessig.

Så det er ingen overraskelse at jeg er langt mer vant med fest enn med faste.

Men samtidig så er jeg, og ønsker å være, en lærling hos Jesus.

En Jesus lærling er en som organiserer livet rundt tre grunnleggende mål:

Å være med Jesus

Å bli mer lik Jesus, og…

Leve livet slik Jesus gjorde

Å gå i lære med Jesus betyr å ta del i livet slik Jesus levde og ta del i praksiser og vaner som Jesus viste - slik at vi kan åpne hele livet slik at Gud kan forvandle oss fra innsiden.

Og Jesus fastet. Det ble sagt om han at han kom spisende og drikkende (Luke 7:34 “Menneskesønnen er kommet, han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’” ). Han etterlot oss brød, vin, og et bord til å minnes ham ved.

Men Jesus fastet også.

Han begynte sin tjeneste med 40 dagers faste i villmarken.

Da djevelen fristet han til å spise sa han, Matthew 4:4 “Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»”

I alle evangeliene leser vi om at Jesus fastet.

Men i dag: de aller fleste kristne fester, men veldig få faster.

I en amerikansk menighet gjorde de en undersøkelse og fant at under halvparten hadde prøvd å faste noen gang, og under 2% fastet ukentlig. Jeg vil gjette at de fleste norske menigheter ikke vil vise høyere tall.

Hvis faste ikke er en del av din vandring med Jesus så er du ikke alene.

Faste har omtrent forsvunnet fra moderne kristen åndelighet i vesten.

Det er mer sannsynlig at du hører om faste fra en fitness influenser eller muslim enn fra en kristen.

Og så er det dessverre sånn at mange har et veldig usunt forhold til mat og kroppen sin. Bare det å nevne faste kan være utløsende for skam rundt egen kropp eller spiseforstyrrelser.

De aller fleste vil ikke ha noe med faste å gjøre.

Men hva om…

Hva om vi går glipp av en av de aller viktigse praksisene til Jesus?

Matthew 6:16–18 Bibelen 2011

Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Legg merke til to ting

1. Jesus antar at disiplene praktiserer faste, v. 16 “når dere faster”, ikke hvis dere faster.

2. Når du faster vil Far lønne deg. Det betyr at det er en gave som venter deg på andre siden av fasten.

Men som nevnt, de fleste kristne i vesten i dag faster ikke. Men de pleide å gjøre det.

Faste - en kort historie

Vi tar en rask gjennomgang av faste oppigjennom historien:

Faste er en del av alle de store verdensreligionene, inludert jødedom, islam, hinduisme, buddhisme, og de fleste religioner blant urfolk.

Men første gang faste nevnes som åndelig praksis er i 2. mosebok - da Moses faster 40 dager på Sinai fjellet, etterfulgt av påbudet om at hele Israel skal faste på Yom Kippur, forsoningsdagen.

Det er fortellinger om faste gjennom hele det Gamle testamentet - alle hovedpersonene fastet, Moses, David, Samuel, Esther, profetene.

Innen Jesu tid var det blitt vanlig for jøder å faste to ganger i uken, frem til solnedgang.

De første kristne fortsatte denne praksisen.

I et skrift som heter Didache, det første kristne skriftet utenom NT, var faste pålagt på onsdager og fredager, og to hele dager før dåp.

Nesten alle kirkefedrene underviste faste.

Og de første kristne tok det på alvor.

I en bok fra år 380, kalt “de apostoliske konstitusjoner”, eller apostlenes forordninger, står det:

«Hvis noen av presteskapet blir funnet å faste på Herrens dag eller på sabbatsdagen, unntatt én, la ham bli fratatt; men hvis han er en av lekfolkene, la ham bli suspendert.»

Det betyr at faste var så utbredt at de måtte regulere det. Ingen faste på lørdager eller søndager.

Den ene dagen som boken viser til som unntak fra forbudet mot å faste på lørdager er sabbatsdagen mellom langfredag og påskedag. I påsken var det vanlig at hele kirken fastet de 40 timene mellom Jesu død og oppstandelse.

Og fastetiden var jo nettopp det. I seks uker før påske fastet de kristne, ved at de ikke spiste før solnedgang hver dag. Høres det kjent ut? I dag hører vi mer om faste i Ramadan, som bygger på den kristne fastetiden.

De fleste kristne tradisjoner i dag har valgt et annet fokus i fastetiden og snakker oftere om avhold fra noe - enten det er godtestop, mindre tv og skjerm, men opprinnelig var det faste fra mat.

Poenget er dette: fra tidlig av i kirkehistorien fantes det både jevnlige en dags faster - hver onsdag og fredag - og periodiske lengre faster - som fastetiden før påske.

Dette varte i over 1,5 tusen år - før det begynte å forsvinne.

På 1700-tallet klagde John Wesley, metodismens grunnlegger:

• «Jeg frykter at det nå er tusenvis av metodister, såkalte, både i England og Irland, som, etter samme dårlige eksempel, helt har sluttet å faste; som er så langt unna å faste to ganger i uken... at de ikke faster to ganger i måneden!»

Jeg føler meg ganske langt unnå Welsey sitt mål.

Wesley fastet på Onsdager og Fredager sånn som de tidlig kristne, og nektet å ordinere pastorer til tjeneste hvis de ikke gjorde det samme.

Nå er det ikke sånn at jeg nødvendigvis er helt enig i dette kravet. Men det jeg vil få frem er at Jesu disipler pleide å faste, mye. Det pleide å være en like viktig del av troslivet som det å lese bibelen og å gå i kirken.

Og sånn er det fortsatt for mange utenfor vesten!

Faste er en viktig praksis i den østlige kirken, hos de ortodokse, koptiske kristne i Egypt, Dalit i india, i Iran, og særlig i Afrika der hele kirker ofte faster for å begynne det nye året - en praksis som gjenspeiles i noen migrant menigheter i europe og nord amerika.

Poenget er: Faste er en av de mest essensielle og kraftfulle av Jesu praksiser, og utvilsomt den mest forsømte i den moderne vestlige kirken.

De hellige opp igjennom historien vitner om kraften i fasten. Basilios den store, som levde på trehundre-tallet skriver:

«Fasten føder profeter, hun styrker de mektige; faste gjør lovgivere kloke. Hun er en sikring for sjelen, en standhaftig følgesvenn for kroppen, et våpen for de modige og en disiplin for mestere. Faste frastøter fristelser, salver til gudsfrykt. Hun er en følgesvenn for nøkternhet, skaperen av et sunt sinn. I kriger kjemper hun tappert, i fred lærer hun ro.»

Jesu liv, skriften, den globale kirken og læremestere gjennom kirkehistorien vitner alle om det samme: fasten er essensiel og den er kraftfull.

Faste - en kort innføring

1. Hva er faste egentlig?

Ja hva er faste egentlig? Eller, hva er det ikke?

Faste er ikke avhold.

Jeg er vant til å høre om de som faster fra shopping eller sosiale medier. Gode ideer, men det er ikke faste. Det er avholdenhet, som også har en viktig og rik tradisjon i kirken.

Det er ikke en diett - jeg prøvde et år noe som kalles “daniel fasten”, som i praksis er en vegansk diett uten søtningsmidler. Men i fortellingen om Daniel kalles dette aldri en faste. Det er ikke en faste, det er en begrenset diett. Som igjen også har sin plass i kirkens historie.

Faste er, helt grunnleggende, å ikke spise mat.

I en vanlig faste fortsetter du å drikke vann, men det finnes noen eksempler i bibelen på faster fra både mat og drikke.

2. Hvor lenge?

Det er ingen bestemt tid for hvor lenge en faste skal vare.

Det mest vanlige er fra en våkner til solnedgang (kanskje sesongtilpasset til å bety fra middag til middag), men det finnes bibelske eksempler på faster som er 2, 3, 7, 21 og 40 dager.

3. Når skal du faste?

Siden faste ikke er et påbud er det helt opp til deg når du vil faste.

I både bibelen og kirkehistorien ser vi to typer faste: faste som rytme og faste som respons.

Rytme: handler om den jevne fasten, to dager i uka i mye av kirkehistorien. Blant katolikker står fortsatt tradisjonen om faste på fredager. I bibelen finner vi påbudet om faste på forsoningsdagen.

Og så har vi respons: de fleste eksemplene på faste i bibelen er en respons, eller et svar på noe som skjer, en nasjonal krise, invasjon, synd, sorg og tap.

I 1 samuel 31 faster hele folket i syv dager da kong Saul dør.

I Jonah 3, da Niniveh blir advart om den kommende ødeleggelsen befaler kongen en faste for hele byen, og de blir spart.

I Esther 4, kaller dronning Esther folket til en tredagers faste og de blir reddet fra folkemord.

Faste skjer både som fast rytme og som svar på noe som skjer.

4. Sammen eller alene?

Skal vi faste hver for oss eller som fellesskap?

Begge deler.

Det skjer ofte at vi mistolker Jesu advarsel i Matt 6 om faste. Han sier ikke at faste i fellesskap er feil, men at faste som selvhevdelse er feil. Matthew 6:16 “Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.”

Bibelen er mest full av eksempler på faste i fellesskap. Oftest var påbud om faste for hele folket, barn og dyr inkludert.

Om et par uker har generalsekretær i misjonskirken, Siri Iversen, oppfordret til å delta i bønne og fastehelg. Det handler på ingen måte om å vise oss for hverandre, det handler om å stå sammen i både faste og bønn. Vi gir oss selv til Gud sammen og styrker bønnen i vårt fellesskap.

Og så kanskje det viktigtste spørsmålet:

5. Hvorfor faste?

Hvorfar skal vi faste? For å gi oss selv til Jesus.

Det finnes mange grunner til å faste, jeg vil sortere de inn under fire overskrifter, som er temaene for talen i dag og et par uker fremover:

For å gi oss selv til Jesus.

For å vokse i hellighet.

For å forsterke bønnene våre.

For å stå sammen med de fattige.

Jeg skal tale om alt dette de neste par ukene, men i dag i oppstarten så handler det om det første, vi faster for å gi oss selv til Jesus.

Jeg har nevnt et par ganger at de første kristne fortsatte den jødiske praksisen med faste to dager i uken frem til solnedgang, men det jeg ikke har sagt ennå er at de endret hvilke dager de fastet, fra mandag og torsdag til onsdag og fredag.

Hvorfor gjorde de det? Fordi onsdag var dagen Jesus ble forrådt av Judas, og fredag dagen Jesus ble korsfestet.

De tidlige etterfølgerne av Jesus koblet seg fysisk på Jesu lidelseshistorie, hans liv og død, ved å faste på onsdag og fredag.

De brukte det bevisst for å følge Jesu mønster i død og oppstandelse.

De første kristne fastet ikke fordi de hatet kroppen eller nytelse, de gjorde det fordi de lengtet etter Jesus og å være sammen med ham og bli lik ham.

Dette er den grunnleggende grunnen for å faste: lengsel etter Jesus og hans forvandling.

Fasten blir kroppsligjøring av lengselen etter Gud, der hele kroppen hungrer etter Gud.

Teologen Scot McKnight kaller faste “kroppsspråk”, altså en måte å be med hele kroppen - for å si, Gud jeg lengter etter deg, jeg hungrer, jeg trenger deg.

Men, nå er det kanskje sånn at vi ikke kjenner en hunger etter Gud. Kanskje er det ikke lengsel vi kjenner på her og nå. Da er det enda større grunn til å prøve faste, som kan vekke den lengselen etter Gud som ligger latent i hvert menneske.

Faste er en øvelse i å gi hele livet til Gud.

Og med hele livet følger hele kroppen med.

Kroppen

Romans 12:1 Bibelen 2011

Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.

Legg merke til Paulus sine ord her, bær kroppen frem, ikke bare hjertet.

På gresk er ordet soma, som i somatisk, slik noen av oss kjenner det fra helsevesenet. Det betyr hele deg, inkludert kroppen.

Så lenge jeg kan minnes så har fokus der jeg har vært alltid handlet om å gi Jesus plass i hjertet, og mye tenkning med hodet rundt Guds ord og teologien. Men Jesus ber ikke bare om hjerte eller tankene, men om hele oss.

En grunn til dette kan være at vi lenge har manglet en teologi om kroppen - den sannheten som vises gjennom hele skriften at du ikke bare har en kropp, du er en kropp. Eller mer presist, kroppen er en del av den du er. Vi kan ikke skille den ut som noe annet.

Jesus kom til verden i en kropp - en lære vi kaller inkarnasjon - for å frelse hele våre kropp - en lære vi kaller oppstandelsen!

En dag i fremtiden, når Jesus kommer igjen, vil det som skjedde med Jesu kropp skje med kroppene til alle hans etterfølgere - vi skal reises fra død til liv.

Mens vi venter på den dagen må vi i vår etterfølgelse av Jesus, ta kroppen på alvor.

Paulus sier det godt igjen til Korinterne: 1 Corinthians 6:19–20

1 Corinthians 6:19–20 Bibelen 2011

Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

Kroppen din er et tempel, en bolig for Gud. Derfor betyr det noe hva vi gjør med kroppen.

Det er i kroppen at vårt disippelskap til Jesus blir noe ekte. Der det ikke bare er en tanke eller en følelse, men en praksis. Eller det Jesus kalte for veien, sannheten, og livet.

En måte å tenke på disippelskap er at det er et strukturert forsøk på å kroppsliggjøre Jesu lære. Å øve det inn i kroppen, i muskelminnet, slik at når vi møter forskjellige situasjoner ligger Jesus sin lære der som en refleks.

Og faste er en av de aller beste øvelsene i å ta Jesu lære til deg med hele kroppen.

Romans 12:1 Bibelen 2011

Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.

Tilbake til Romerne 12- Vi gir hele oss, kroppen inkludert, til Jesus, ved Guds barmhjertighet. Det vil si, vi gjør det for ham, på grunn av alt han har gjort for oss. Vi kan gi opp mat fordi han gav alt. Vi kan gi kroppen i tilbedelse fordi han ga kroppen til frelse.

Vi faster for alle slags grunner. Men dette er den viktigste: vi faster ikke får å få noe fra Jesus, men for å gi noe til Jesus - i det Paulus kaller gudstjeneste - vår kjærlighet og hengivenhet.

Kom og følg meg

Til slutt, Jesus regnet med at disiplene ville faste.

Men han ga aldri påbud om at de skulle det. Det gjorde heller ikke apostlene i det nye testamentet. De fastet alle sammen, men de ga ikke en oppskrift for hvordan andre måtte gjøre det.

Så du må ikke faste, det er ikke et krav.

Men Jesus fastet. Og så sa han, kom og følg meg.

Praksiser, som faste, bønn, sabbath, og mer, er hvordan vi følger Jesus - og hvordan vi åpner opp hele oss for å bli forvandlet ved Hans nåde.

Det er først de siste par årene at jeg selv har åpnet tankene for at faste faktisk kan ha noe for seg. Ikke minst da vi satt fast 10 timer i haukelitunnelen med begrenset proviant og en bok om nettop faste.

Men ved å prøve et eksperiment i praksisen med faste har jeg oppdaget at også jeg ser at det er kraft i å faste.

Og ved Guds nåde har jeg fått kjenne på at, gang på gang, er det ikke mat som får min oppmerksomhet de dagene jeg faster, men jeg opplever oppriktig at det er lettere å vende meg til Gud i bønn og tilbedelse. Gaven i fasten er Jesus.

Så hvis du ønsker å gi kroppen din og alt du er til Jesus i kjærlighet… prøv å faste.