Når strikken ryker

Introduksjon

Ja vel, jeg tipper dere forventer å høre en tale nå. Det er i hvert fall det som står på programmet. Men hva slags tale ser du for deg i dag? Hvor lenge skal den være? Hva skal den inneholde? Nå begynner du kanskje å lure på hva som foregår her. Dette var kanskje ikke det du forventet.

Forventninger – vi møter dem overalt. Fra tidlig alder er vi utsatt for forventninger om å prestere, se ut på en viss måte, lykkes i livet, og oppføre oss på bestemte måter. Mange av disse forventningene kan være positive og motiverende, men hva skjer når de blir urealistiske eller tyngende? Hva skjer når vi setter standarder for oss selv som vi aldri kan nå, eller føler at vi ikke strekker til? Da kan forventningene bli en byrde, en kilde til stress, angst og utbrenthet.

Se for deg at dette er livet ditt (hold opp en elastisk strikk). Forventningene – fra deg selv, andre, eller samfunnet – trekker og drar i deg. Noen ganger strekker vi oss langt for å oppnå det vi tror vi må, men hva skjer hvis vi strekker for langt? Strikken knekker.

Så hvordan kan vi unngå å knekke under presset fra forventningene? Hvordan kan vi finne en balanse der vi lever realistisk og med glede? Paulus gir oss noen svar på dette i Romerne 12. Han peker på en annen måte å tenke på – en måte som både frigjør oss og gir oss retning. La oss dykke inn i teksten og se hva den har å si til oss i dag.

Teksten

Jeg skal nå lese fra Paulu’s brev til Romerne, kapittel 12, vers 1 til 3:

Romans 12:1–3 Bibelen.

1 Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. 2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. 3 Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.

Når vi leser denne teksten, kan den være utfordrende å forstå. Først snakker Paulus om kroppen, deretter sier han at dette er vår åndelige gudstjeneste. Så følger en advarsel om ikke å tilpasse oss verden, og teksten går videre til hva som er Guds vilje og hvordan vi bør tenke om oss selv. Det kan virke som om disse ulike delene ikke har noe å gjøre med hverandre. Mange bibeltekster er enkle å forstå, men denne er ikke en av dem. Den er faktisk vanskelig å oversette, og derfor er det ikke alltid like lett å få tak i betydningen, selv om de fleste oversettelsene holder seg tett til originalen. Det er bra, men det krever mer innsats fra oss for virkelig å forstå hva Paulus prøver å formidle. Derfor har jeg valgt å gjøre noen justeringer i oversettelsen, slik at det blir lettere å forstå hva Paulus mener med det han skrev.

La oss se på det:

Derfor formaner jeg dere, søsken, ved Guds barmhjertighet: Bær deres liv fremfor Gud som et levende offer, som er reservert for ham og har til hensikt å glede ham. Dette er den sanne måten å tilbe Gud på. Ikke vær preget av denne verden, men la Gud forvandle dere ved å gjøre deres tanker nye, så dere kan bli i stand til å skjelne hva som er Guds vilje, hva som er godt, behagelig for ham og fullkomment. For ved nåden som er gitt meg, sier jeg til enhver av dere: Tenk ikke for høyt om deg selv, men vær fornuftig: hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.

Når Paulus snakker om kroppen i originalen, refererer han egentlig til hele oss. Dette kalles synekdote, og det er en teknikk vi bruker hele tiden. Et eksempel er når jeg sier "jeg har tak over hodet", og dere forstår at jeg snakker om et hus – ikke bare taket. Jeg refererer til en del av noe, men mener helheten. Hvorfor bruker Paulus denne teknikken? Han gjør det for å danne et bilde. Bildet er at våre liv skal være som et offer som vi bringer frem for Gud, et offer vi har reservert for ham og som vi bærer til alteret for å glede ham. Paulus sier at dette er den sanne måten å tilbe Gud på. Hvis du virkelig vil tilbe Gud, må du se på ditt liv som et levende offer, helt dedikert til ham.

Menigheten i Roma

I konteksten av menigheten i Roma, som Paulus skriver til, var det flere faktorer som kan ha bidratt til utfordringer knyttet til forventninger. For det første var det spenning mellom jødiske og ikke-jødiske kristne, der forventninger om religiøse praksiser og lovens krav kunne skape konflikter. Paulus oppfordrer til enhet og til å ikke ha for høye tanker om seg selv i forhold til andre (Romerne 12:3).

For det andre var det et press fra det romerske samfunnet. De kristne måtte balansere sin tro med samfunnets verdier, som var preget av hedonisme og politisk makt. Forventningene fra samfunnet kunne ha ført til et sterkt press for å tilpasse seg.

På individnivå kan det også ha vært et press om å leve opp til urealistiske forventninger om å være "perfekte" troende. Paulus minner dem om å vurdere seg selv med måte og ikke sette urealistiske krav til seg selv, men heller leve ut sin tro i samsvar med den troen Gud har gitt dem (Romerne 12:3).

Levende offer

Paulus’ oppfordring om å leve som "et levende offer" (Romerne 12:1-2) kan ses som en høy forventning om å leve et liv som er forvandlet av Guds vilje. Men denne forvandlingen skal skje i samsvar med Guds nåde, og ikke ut fra perfeksjonistiske målsettinger.

Denne teksten minner oss om at vi ikke skal forsøke å være noe vi ikke er, men heller være tro mot den troen og de gaver vi har fått av Gud. Det handler om å ha en realistisk vurdering av oss selv og vår plass i Guds plan, uten å sammenligne oss med andre eller sette oss selv unødvendige mål som ligger utenfor det Gud har for oss. I konteksten av hele Romerbrevet 12 handler dette også om å leve i fellesskap med andre troende, hvor vi ikke konkurrerer om å ha mer tro, men heller utfyller hverandre og støtter hverandre i å leve ut de gavene og det kall Gud har gitt oss.

Avslutning

Når vi streker oss som denne hårstrikken og vi streker oss lenge og over lang tid, så mister vi kapasiteten på å gjøre det vi ble skapt til. Det blir stadig vanskeligere å holde oss fast til det som virkelig betyr noe. Vi må bruke dobbelt så mye krefter på å få til det som før føltes lett og naturlig. Det som før ga glede, gir nå frustrasjon og stress.

Og det kan virke veldig åndelig å være den som strekker seg langt, men kanskje handler du utenfor det Gud har kalt deg til. Det kommer ikke fra ham. Det kommer ikke fra ham, for å si det sånt.

Så min oppmuntring til deg i dag er: Ikke tving maskineriet, lær å gjenkjenne dine grenser, bli venn med dine begrensninger, de finnes av en grunn. kke mist helsen eller gleden ved å prøve å gjøre mer enn Gud ber deg om.

Når du forsøker å møte dine urealistiske forventninger til deg selv, benekter du at du trenger resten av kroppen du har blitt plassert i som kristen. Underordnelse er ikke bare mot hodet, men det er noe som skjer med resten av kroppen også. Det er faktisk hele poenget med å være en del av en kropp.

Tanken bak kroppen er at du ikke trenger å oppnå alt selv. Ideen med kroppen og det kristne fellesskapet er at du ikke er nok på egenhånd – og det burde være befriende. Hvis ikke det føles slik for deg, la meg spørre deg: I hvilket område av livet ditt føler du at hårstrikken er i ferd med å ryke? Kanskje Gud kaller deg til å stoppe jakten på mer. Kanskje han ber deg om å senke tempoet, eller sette noe på vent for å bevare en viktig relasjon. Kanskje Gud ønsker at du skal akseptere det som er tilstrekkelig, og innse at det du skjuler som et ønske om å ikke skuffe ham, egentlig er frykten for å ikke leve opp til dine egne krav.

Jeg vil avslutte med å minne deg om at du er et levende offer for Gud. Det gir deg enorm betydning. Du må behandle ditt liv med forsiktighet, den er både din men også Gud sitt. Når du forstår livet ditt på denne måten, vil du innse at Gud ikke kaller deg til selvdestruksjon, men til et liv der ditt kall og dine gaver fungerer i samsvar med din kapasitet. Hør på kroppen og la denne kroppen, dette fellesskapet, bli din største ressurs.