Savnet - søkt - funnet

Introduksjon

I dag vil jeg starte med et spørsmål: Har du noen gang opplevd noe som snudde livet ditt på hodet? En situasjon som gjorde at du plutselig så livet med nye øyne? Det er noe paradoksalt med oss mennesker. Når alt går bra, er det lett å irritere seg over småting. Men når vi møter vanskelige tider, lærer vi oss å sette pris på nettopp de små tingene vi tidligere tok for gitt—helsen vår, økonomien, tryggheten, relasjonene våre.

En egen erfaring

Da jeg var rundt 10–11 år, mistet faren min jobben. Det var et sånt øyeblikk der mye av det vi tidligere hadde tatt for gitt, plutselig ble usikkert. Jeg husker uroen jeg så i foreldrene mine, bekymringen for hvordan vi skulle klare oss. Uten en stabil inntekt ble hverdagen satt på pause, og vi måtte finne nye måter å klare oss på.

Min mor bakte eplekaker og solgte dem til naboene, og min oppgave var å levere kakene på sykkel. Min far prøvde å finne småjobber, men det var vanskelig. Jeg husker spesielt én dag da vi var helt tomme for penger. Da ba faren min meg om å krype under møblene og se om vi kunne finne noen mynter. Jeg var den eneste i familien som kunne komme under senga, under klesskapet og kommoden.

Disse myntene, som tidligere hadde falt ut av lommer og rullet inn under møblene uten at vi brydde oss, ble plutselig svært verdifulle. Det føltes som en skattejakt! Jeg husker fortsatt gleden og stoltheten da jeg fant noen småmynter her og der—til sammen nok til å kjøpe mat. Den dagen lærte jeg noe viktig: Noe som kan virke ubetydelig, kan i realiteten være svært verdifullt.

Konteksten hjelper oss å forstå

De siste dagene har jeg fordypet meg i Evangeliet etter Lukas, lest flere kapitler om dagen, og det har vært en åpenbarende opplevelse. Jeg har fått et dypere kjennskap til Jesus og blitt minnet om hvor viktig det er å ikke stoppe opp ved en enkelt overskrift, men å lese videre til det føles naturlig å ta en pause.

I Lukas kapittel 15 finner vi tre lignelser som alle kretser rundt det samme temaet: savnet, søkt, funnet. Ofte leser vi dem hver for seg, men Lukas vever dem sammen på en måte som gir dyp mening. Kapitlet starter med en introduksjon—en forklaring på hvorfor Jesus forteller akkurat disse lignelsene:

Luke 15:1–3 Bibelen.

1 Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3 Da fortalte han dem denne lignelsen:

På den ene siden ser vi dem som ble regnet som samfunnets verste: tollerne—som ble sett på som forrædere mot sitt eget folk—og synderne, mennesker hvis livsstil ble møtt med skam og forakt. Likevel var det nettopp disse som søkte seg nær til Jesus for å høre ham.

På den andre siden står de selvrettferdige og religiøse lederne, som reagerer med kritikk. De anklager Jesus for å omgås slike mennesker og til og med dele måltid med dem. Det er denne kritikken som danner bakgrunnen for de tre lignelsene Jesus forteller i Lukas 15.

Vi kjenner godt den første og tredje lignelsen—den om den bortkomne sauen som ble funnet, og den om sønnen som vendte hjem. Men i dag skal vi rette blikket mot den midterste, ofte litt oversette lignelsen: fortellingen om den tapte mynten.

Teksten

I dagens tekst fra Lukas 15:8-10 forteller Jesus en lignelse om en kvinne som opplever noe lignende:

Luke 15:8–10 Bibelen.

8 Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

Når Jesus forteller lignelser, bruker han hverdagslige situasjoner som folk kunne relatere til, men gir dem en dypere, åndelig betydning. I denne lignelsen handler det om en kvinne som mister en sølvmynt. En slik mynt, en drachme, tilsvarte en dagslønn, noe som gjorde den svært verdifull – spesielt for en kvinne med begrensede økonomiske ressurser. Å miste én av ti mynter kunne utgjøre et betydelig tap.

Noen mener at disse ti myntene kunne ha vært en del av kvinnens medgift eller en del av et hodesmykke båret av gifte kvinner. Hvis det var tilfelle, var ikke mynten bare en økonomisk verdi, men også noe dypt personlig – den kunne symbolisere hennes ekteskap, trygghet eller verdighet.

På samme måte som gjeteren ikke slår seg til ro med de 99 sauene, men leter etter den ene som er borte, gir ikke kvinnen opp før hun finner den tapte mynten. Hun gjør alt hun kan for å finne den, fordi den har verdi for henne. Det er ikke nok å ha de ni andre – det er noe som mangler. Hver enkelt mynt er viktig, og hun ønsker å ha dem alle.

Poenget med disse lignelsene

La oss se på de tre lignelsene igjen. Felles for dem er at:

Noe verdifullt går tapt

Noen leter aktivt eller venter lengelsfullt

Det som var tapt, blir funnet

Gleden og feiringen

Vi liker å se oss selv som sauen, mynten eller sønnen som ble funnet, og det er helt riktig – Gud er den som søker oss og ikke gir oss opp. Men når vi tar med oss konteksten fra versene 1-3, må vi også være villige til å se at vi kanskje ikke alltid er de som er tapt, men også de som står på sidelinjen. Jesus peker på de som ikke ønsket at de tapte skulle bli funnet – som den eldre broren som ikke var glad for at hans bortkomne bror kom tilbake.

Budskapet er både enkelt og sterkt. Fariseerne burde ha gledet seg over at mennesker kom nær Jesus, men i stedet reagerte de med kritikk. Jesus utfordrer dem – og oss: Hvis dere virkelig kjente Gud, ville dere delt hans glede over hver eneste én som vender om.

Før vi trekker konklusjoner, la meg ta dette et steg videre. Jeg mener det er viktig å kunne identifisere oss med den som leter. Dette kan tale enda sterkere til oss, fordi vi kan oppleve glede over at mennesker vender om, men likevel stå på sidelinjen. Det er én ting å glede seg oppriktig over andres omvendelse, men en annen ting å faktisk være en del av prosessen som gjør det mulig for dem å komme til troen.

Jeg tror denne teksten ikke bare kaller oss til å forstå hvor høyt vi er elsket av Gud, eller til å glede oss over andres omvendelse, men også til å handle. Vi er kalt til å være de som søker og ikke gir opp på mennesker. Vi kan være de som leter, og i denne søken være med på å bringe mennesker nærmere Gud.

Høsten er stor

For noen år siden hadde jeg en samtale med Dominic Nguyen, en katolsk prest her i Kristiansund. Han delte en tanke som virkelig satte ting i perspektiv: Av og til kan det føles som om vi har 99 sauer som har gått seg vill, mens vi er så opptatte av den ene som ikke har gjort det.

Jeg tror at Gud kaller meg personlig – og oss som menighet – til å gå ut og lete etter det som er tapt, de myntene og sauene som har blitt borte på ulike måter. Jeg mener det finnes mange mennesker i denne byen som aldri har opplevd at noen lengter etter dem, at noen synes det ikke er det samme uten dem. Det er ofte de som kan bli sett ned på, de som ikke er nyttige for systemet, de som ikke har noe å gi tilbake. Det er i hvert fall slik de blir behandlet og nedprioritert.

Vi er kalt til å vise vei, til å invitere de utstøtte, de glemte, de som kanskje regnes som "det verste av det verste", og si: Her er det plass til deg, Gud har ikke glemt deg. Jeg tror det er her nøkkelen til fornyelsen for denne menigheten ligger – i et vitnesbyrd for hele byen. Når vi tar denne utfordringen på alvor, vil folk begynne å takke for at det finnes en Misjonskirke i Kristiansund. De som er desperate etter håp, de som har blitt skuffet og glemt gang på gang, de som lengter etter mening – de vil være villige til å gå all in for Jesus.