Gjensidig underordnelse

Undervisning: Denne prekenen lærer at gjensidig underordning er et guddommelig mønster for relasjoner som ærer Gud og styrker enheten i familien og kirken. Den oppmuntrer til å se på relasjoner ikke gjennom autoritetens linse, men som en felles reise av kjærlighet og forpliktelse.

Hvordan denne teksten kan peke på Kristus: Teksten peker på Kristus som modellen for kjærlighet og ofring, og viser at akkurat som Kristus underordnet seg Faderens vilje og tjente sin Kirke, bør vi også underordne oss hverandre i kjærlighet og støtte.

Stor idé: Gjensidig underordning i relasjoner reflekterer Kristi selvgivende kjærlighet, og fremmer enhet og styrke i troens fellesskap.

Innledning

I dag skal vi fortsette med Efeserbrevet og siden det er lenge siden sist, skal vi ta en kort oppsummering før vi setter i gang.

Oppsummering

Efeserbrevet er som et hus som bygges fra grunnmuren og oppover. De første kapitlene handler om hva Gud har gjort for oss i Kristus – hvordan vi er frelst av nåde, kalt til et nytt liv og satt inn i fellesskap med Kristus og hverandre. Dette er fundamentet, og det strekker seg helt frem til kapittel 4.

Når vi går inn i huset, trer vi inn i en ny måte å leve på. Paulus sier i Efeserbrevet 4:1 at vi skal leve verdig det kall vi har fått. Det er som om vi går fra å forstå hvem vi er, til å leve ut denne nye identiteten i praksis. I gangen (4:1-24) blir vi minnet om at vi har tatt av det gamle mennesket og kledd oss i det nye.

Fra gangen kan vi gå inn i ulike rom som alle handler om relasjoner. Det første rommet (4:25-5:2) handler om vårt fellesskap i menigheten. Her lærer vi hvordan vi skal leve sant, ærlig og kjærlig sammen som kristne – ved å snakke sannhet, vise godhet og etterligne Gud.

I det neste rommet (5:3-14) advarer Paulus oss mot å la oss prege av verdens verdier. I stedet kaller han oss til å vende oss bort fra mørket og leve som lysets barn – mennesker som gjenspeiler Guds hellighet, sannhet og godhet i alt vi gjør.

Fra disse rommene går vi opp en trapp (5:15-20). Trappen er en overgang. Paulus sammenfatter hva vi har lært, og gir oss en nøkkel for hvordan vi kan leve dette ut: Vi må leve viselig, bli fylt av Ånden og la takknemligheten prege våre liv. Denne trappen forbereder oss til neste del – andre etasje.

I andre etasje finner vi først rommet som handler om relasjoner i hjemmet – mellom ektefeller, foreldre og barn (5:21-6:4). Her lærer vi hvordan kjærlighet og respekt skal prege våre nærmeste relasjoner. I dag skal vi snakke om relasjonen mellom ektefeller og neste søndag blir det om relasjoner mellom foreldre og barn.

Dagens tekst

Jeg leser fra Efeserne kapittel 5, vers 21 til 33:

Ephesians 5:21–33 Bibelen.

21 Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus! 22 Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. 23 For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. 24 Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt. 25 Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, 26 for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. 27 Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være. 28 På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. 29 Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. 30 For vi er lemmer på hans kropp. 31 Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. 32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. 33 Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.

Når ting tas ut av konteksten

Jeg har ofte understreket hvor viktig det er å lese bibeltekster i lys av deres sammenheng. Ingen av oss ville lest et annet dokument ved å trekke ut enkeltsetninger og tolke dem isolert, altså uavhengig av det som står før og etter. Inndelingen i kapitler og vers ble lagt til senere for å gjøre det enklere å finne frem i Bibelen, men den gir oss ikke frihet til å bruke skriftsteder løsrevet fra sin helhet.

I denne teksten finner vi et eksempel på vers som har blitt tatt ut av sin sammenheng og brukt for å fremme egne interesser. Historisk sett har noen menn misbrukt verset om at kvinnen skal underordne seg mannen som et middel til å få sin vilje. Dette er ikke bare dårlig og skadelig teologi – det forvrenger tekstens hensikt og står i direkte motsetning til dens budskap. Underordnelsen i denne teksten er alltid frivillig.

En ektemann som føler behov for å minne kona si på at hun skal underordne seg ham, er ikke en mann etter Guds hjerte. Sann åndelig ledelse handler ikke om å kreve underordning, men om å elske, tjene og gi seg selv for den andre – slik Kristus gjorde for menigheten. Når dette er sagt, la oss gå videre og se hva som står her.

Bibelsk underordnelse er gjensidig

Konseptet underordnelse er svært motkulturelt i dag, i en tid hvor selvstendighet, individuell frihet og personlig suksess ofte blir sett på som de høyeste idealene. Mange forbinder underordnelse med svakhet, tap av autonomi eller undertrykkelse. Men Bibelsk underordnelse, særlig i lys av Efeserne 5:21, handler ikke om å være mindre verdt, men om frivillig å sette andres behov først, i kjærlighet og respekt.

Ephesians 5:21 Bibelen.

21 Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!

For det første sier teksten at vi skal underordne oss hverandre i ærefrykt for Kristus . Dette handler ikke om en ensidig underordning, men om en gjensidig holdning der vi setter hverandre først. I denne seksjonen av brevet beskrives underordnelse som noe som skal skje på ulike plan. Det er snakk om ektefeller, foreldre og barn og senere om herrer og tjenere. Poenget er det samme: selv om vi har ulike roller, så har vi alle samme verdi og vi må behandle hverandre med respekt og kjærlighet.

La oss se på teksten igjen. Nå har jeg plassert det første verset over, som en overskrift. Så har jeg delt skjermen i to. Til venstre finner vi det som angår kvinner, og til høyre det som angår menn. Det er litt av en forskjell. Vet dere hvorfor?

Paulus sier mer til menn enn til kvinner fordi han løfter frem en radikal og motkulturell forståelse av kjærlighet og lederskap. På den tiden var det vanlig at menn hadde nærmest ubegrenset autoritet i hjemmet, mens kvinner ble sett på som underordnede. Men Paulus snur opp ned på dette ved å kalle menn til å elske sine koner "slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den" (Ef 5:25).

Dette var en sjokkerende påstand i den kulturen. Kristi kjærlighet er preget av ydmykhet, selvoppofrelse og tjenersinn — langt fra den autoritære maktutøvelsen menn var vant til. Paulus bruker flere ord på mennene fordi han ønsker å utdype hva denne kjærligheten innebærer: Det er ikke en kjærlighet som krever, men en kjærlighet som gir.

Ved å sammenligne ekteskapet med forholdet mellom Kristus og kirken, gir Paulus mennene et enormt ansvar. De skulle ikke herske over sine koner, men lede med en kjærlighet som setter den andres behov først. På denne måten blir mannen kalt til en form for underordning også — han legger ned sitt eget liv for sin kone, akkurat som Kristus gjorde for oss.

Så når Paulus sier mer til mennene, er det fordi han ønsker å sprenge den kulturelle forestillingen om hva lederskap betyr. Han viser at ekte kristent lederskap alltid innebærer å tjene, elske og ofre seg selv for den andre. Dette gir ikke bare balanse i ekteskapet, men speiler også evangeliet i praksis.

Kristus: vårt forbilde

Legg merke til de siste ordene i vers 21 “i ærefrykt for Kristus”. Det er ikke betinget av at den andre gjør sin del, men springer ut fra vår underordning til Kristus. Gjensidig underordnelse i Kristi kropp er en form for tilbedelse. Når vi lever i ærefrykt for ham, formes våre relasjoner av ydmykhet, kjærlighet og villighet til å tjene hverandre.

Gjennom hele sitt virke viser Jesus oss hva sann underordning innebærer — han sier det Faderen sier, og gjør det Faderen ber ham om å gjøre. Har du lagt merke til dette? Helt til det siste var Jesus villig til å gjøre sin Fars vilje. Han hadde tillit til sin Fars plan og sa “la din vilje skje”.

På samme måte lærer Jesus oss hva det vil si å være hodet: Han hersker ikke over sin kirke, men elsker den ubetinget, selv mens vi ennå var Guds fiender døde han for oss (Romerne 5:10). Jesus viser oss at å være hodet ikke handler om makt, men om å ofre seg for de man elsker. Han viser oss at ekte lederskap ikke er å påtvinge andre sin vilje, men å tjene dem med kjærlighet og ydmykhet. Hans liv er et levende eksempel på hvordan ekte lederskap innebærer å sette andres behov foran sine egne, og å lede med en ånd av tjeneste. Når han sier til oss, "Den som vil være størst blant dere, skal være deres tjener" (Matteus 20:26), peker han på en radikal og motkulturell måte å forstå lederskap på. Den ultimate måten Jesus uttrykte sin kjærlighet for kirken på, er at han døde for oss. Hodet døden for kroppen. Vår respons til ham var ikke en forutsetning for hans død, men en konsekvens av den. Det var ingen betingelser; hans handlinger var drevet av ren, ufortjent nåde.

Når vi reflekterer over Kristi eksempel, ser vi at ekte underordning og ekte lederskap går hånd i hånd. Det handler ikke om å kjempe om makt eller plass, men om å etterligne Kristus i vårt daglige liv — i våre relasjoner, i våre handlinger og i våre hjerter.

Ulike roller, like verdige

Nøkkelen til å forstå denne teksten finnes på slutten, hvor Paulus refererer til det store mysteriet: Ekteskapet er ment å reflektere Guds dype, ubetingede kjærlighet til oss. Da Gud skapte mennesket som mann og kvinne, hadde Han allerede i tankene at denne enheten, som oppstår gjennom ekteskapet, skulle være en forsmak på Jesu forening med sin kirke, som brudgommen og bruden. Forholdet mellom Kristus og kirken forklarer ekteskapet, og ekteskapet er et visuelt hjelpemiddel for evangeliet. Et godt ekteskap, levd riktig, er en forsmak på fremtiden.

Og det er ikke tilfeldig at Paulus refererer til 1. Mosebok. For allerede der finner vi dette mønsteret som også gjenspeiles i dagens tekst: Gud har gitt oss ulike roller som menn og kvinner, men disse rollene innebærer ikke noen forskjell i verdi. Vi er forskjellige, men like verdige. Tenk igjen på Jesus. Er han mindre enn Faderen fordi han gjør Faderens vilje? Overhodet ikke! De er ulike personer som har ulike roller, men som er like verdige.

Kjærlighetens ansvar

La oss gå i Paulus sine fotspor, og se hvordan fortellingen om skapelsen kan kaste lys over dette. Da Gud skapte Eva sa han:

Genesis 2:18 Bibelen.

18 Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag.»

Genesis 2:20–22 Bibelen.

20 Mennesket ga navn til alt feet og til himmelens fugler og til alle villmarkens dyr. Men til seg selv fant mennesket ingen hjelper av samme slag. 21 Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Mens han sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. 22 Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen.

Og det er der dette verset som Paulus siterer kommer:

Genesis 2:24 Bibelen.

24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.

Da Gud skapte Eva, så skapte han en hjelper av samme slag til Adan. Hvordan skal vi forstå dette? Nytestamentskommentatoren Matthew Henry sier det så vakkert: Gud skapte ikke Eva fra mannens hode, for at hun ikke skulle være over ham, og heller ikke fra hans føtter, for at han ikke skulle tråkke på henne. Han skapte henne fra mannens side — nær hjertet — for at hun skulle stå ved hans side i en relasjon preget av kjærlighet og gjensidig respekt.

Når vi ser på hva som skjer ved syndefallet, blir dette tydelig. Eva blir lurt av slangen, spiser av frukten og gir også til Adam. Men hvem er det Gud kaller på? Ikke Eva, selv om hun spiste først.

Genesis 3:9 Bibelen.

9 Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?»

Gud roper på Adam. Fordi det var han som bar det endelige ansvaret. Derfor er Jesus den nye Adam — ikke den nye Eva — for Bibelen tilskriver syndefallet Adam, selv om det var Eva som først falt. Dette viser oss noe viktig: Gud har satt en rekkefølge av ansvar, men den handler aldri om hvem som er størst eller sterkest. Den handler om kjærlighetens ansvar.

Avslutning

La meg spørre deg. Hva er det første du tenker på når du hører denne teksten? Tenker du på hva din ektefelle burde ha gjort eller tenker du på det som angår deg? Det er en grunn til at Paulus sier “dere kvinner” og “dere menn”. Han vil adressere hver gruppe for seg direkte fordi hvert enkelt må fokusere på sin egen del.

Når jeg en dag står foran Gud, vil han ikke spørre meg om hvordan Sonia oppfylte sin rolle, men om jeg var trofast i min – akkurat som vi ser i møtet mellom Gud og Adam. Derfor bør ikke min bønn være: “Gud, hjelp Sonia å støtte meg og være en god kone.” Min bønn bør heller være: "Herre, hjelp meg å være en kjærlig og trofast leder for hjemmet mitt. Gi meg styrke til å elske min kone slik Kristus elsker kirken – med en selvoppofrende kjærlighet som setter hennes behov foran mine egne. Hjelp meg å lede henne nærmere deg gjennom mine ord og handlinger, slik at hennes tillit og avhengighet til deg vokser."

Og dette går begge veier. Vi elsker, støtter, ærer og tjener ikke hverandre fordi den andre alltid fortjener det, men i ærefrykt for Kristus. Vårt kall i ekteskapet er forankret i vår kjærlighet til ham. Selv når jeg føler at min kone ikke støtter meg slik jeg skulle ønske, endrer det ingenting ved min forpliktelse til å elske henne – for jeg gjør det i lydighet mot Kristus. På samme måte kan Sonia oppleve at jeg ikke alltid elsker henne slik Kristus elsker kirken, men det betyr ikke at vi skal gi opp eller slutte å strebe etter å leve ut Guds kall for ekteskapet.

Selv når vi feiler, er vi kalt til å møte hverandre med nåde. Jeg er kalt til å elske henne, og hun er kalt til å vise respekt og støtte – ikke som en transaksjon, men som en respons på Guds kjærlighet til oss. I denne gjensidige overgivelsen får vi vokse sammen og bli mer lik Jesus, litt etter litt, dag for dag.

Vi kommer til å snuble, gang på gang. Vi kan ikke leve dette ut i egen kraft – vi trenger Guds nåde hver eneste dag. På samme måte som vi ikke kan elske vår neste som oss selv, velsigne dem som forbanner oss, eller tilgi hverandre fullt ut uten Guds hjelp, kan vi heller ikke speile Kristi kjærlighet i ekteskapet uten Den Hellige Ånds kraft. Men at det er vanskelig, betyr ikke at vi skal gi opp. Tvert imot, vi skal fortsette å strebe etter det – ikke fordi vi er perfekte, men fordi vi er elsket.

Og det bør være vårt mål: Å stadig bli mer lik Jesus, stadig mer preget av hans kjærlighet og nåde, slik at vårt ekteskap kan bli et levende vitnesbyrd om Guds trofasthet.