Plass til alle

Sermon  •  Submitted   •  Presented
0 ratings
· 18 views
Notes
Transcript

Introduksjon

Har du noen gang blitt invitert til en fest, men vurdert å takke nei? Kanskje tenkte du at det ble for mye styr, eller at du ikke kjente så mange der? Eller kanskje du husker en tid da det å bli invitert til en fest var noe helt spesielt — en anledning til å kle seg fint, møte venner og glede seg over fellesskapet. Eller kanskje du har opplevd det motsatte, at du ikke har blitt invitert på noe som du virkelig hadde lyst til å bli med på?
I lignelsen om det store gjestebudet forteller Jesus om mennesker som ble invitert til en fantastisk fest, men valgte å takke nei. Deres avslag førte til at invitasjonen gikk videre til dem ingen forventet skulle bli bedt — de utstøtte, de fattige og de som ikke kunne gi noe tilbake.

Teksten

La oss se på teksten. Jeg leser fra Lukas, kapittel 14, vers 15 til 24:
Luke 14:15–24 Bibelen.
15 En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» 16 Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. 17 Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ 18 Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 19 En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 20 Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ 21 Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ 22 Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ 23 Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. 24 For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

Festen som et symbol på Guds rike

På Jesu tid hadde en fest langt dypere betydning enn bare god mat og drikke. En invitasjon handlet om fellesskap, ære og tilhørighet. Å bli invitert til en fest var et tegn på anerkjennelse og verdi. I en æreskultur kunne en invitasjon løfte din sosiale status, mens det å bli utelatt kunne føles som en offentlig avvisning. Derfor var det å takke ja til en invitasjon mer enn å delta på en middag — det handlet om å bygge eller styrke en relasjon.
Gjestfrihet var en grunnleggende verdi i den jødiske kulturen. Vertskapet var en æressak, og å åpne hjemmet sitt ble sett på som en måte å vise Guds kjærlighet på. I denne konteksten blir Jesus invitert til et festmåltid i huset til en fariseer. Rundt bordet sitter de privilegerte, de som føler seg trygge på at de fortjener en plass i Guds rike.
Jesus bruker anledningen til å utfordre denne selvsikkerheten. “For en lykke at vi en dag skal sitte til bords i Lammets bryllupsmåltid,” kunne de kanskje tenke. Men Jesu respons er en advarsel: Vi må ikke bli selvgode eller ta vår plass i Guds rike for gitt. Rett før dette hadde Jesus helbredet en mann med vannsyke på sabbaten — noe fariseerne mente var ulovlig. Helbredelsen ble et konkret tegn på Guds grenseløse nåde, et poeng som Jesus forsterker gjennom lignelsen.
For jødene var festmåltider sterkt knyttet til messianske løfter. Profetene, særlig Jesaja (Jes 25:6–9), beskrev Guds kommende rike som et stort måltid der alle folk skulle få delta. Når Jesus forteller lignelsen, peker han mot denne dype forestillingen: Guds rike er som en fest der alle er invitert — selv de som samfunnet vanligvis overser.

Guds rike er for alle

I lys av dette blir lignelsens budskap enda sterkere: De som først fikk invitasjonen, takket ikke bare nei til et måltid — de avslo selve fellesskapet med Gud. Når de fattige, uføre, blinde og lamme blir hentet inn, åpenbarer det en dyp sannhet: Guds kjærlighet kjenner ingen grenser. Han åpner døren for alle, uavhengig av status, bakgrunn eller livssituasjon. Hos Gud er det plass for hver enkelt, uansett hva vi bærer med oss.
De som blir invitert i andre runde, blir et sterkt symbol på menneskehetens åndelige fattigdom. Ingen kan betale tilbake Guds godhet med egne prestasjoner eller fortjeneste. Plassen ved bordet gis ikke fordi vi er verdige, men fordi Gud er nådig. Det er hans grenseløse kjærlighet som trekker oss inn, ikke vår egen innsats.
Denne lignelsen utfordrer oss også i dag. Hvordan møter vi Guds invitasjon? Har vi blitt så komfortable med å vite at vi er «på innsiden» av festen, at vi har glemt at det fortsatt er plass til flere? Har vi mistet av syne hvordan det føles å stå på utsiden? Er vi blitt så trygge i vår egen rettferdighet at vi ikke lenger ser hvor avhengige vi er av Guds nåde?
La meg stille deg et ærlig spørsmål: Hva kjenner du på når du ser et menneske med et ødelagt liv? Er det medfølelse og lengsel etter å vise Guds kjærlighet — eller dukker det opp forakt, avsky, eller en motvilje mot å komme nær? Jeg har kjent på slike følelser selv, og min efaring tilsier at de ikke kommer fra Gud. De avslører en farlig illusjon om at vi på en eller annen måte er bedre enn dem. Men sannheten er at det eneste som skiller oss fra dem, er at vi har fått oppleve Guds nåde.
Hvis kjærligheten til mennesker med knuste liv har kjølnet i oss, kan det være et tegn på at vi har glemt hvor vi selv en gang stod — utenfor festen, uten håp, inntil Gud selv bøyde seg ned og inviterte oss inn. Sannheten er at Guds festbord står dekket, ikke bare for de som føler seg verdige, men for alle som lengter etter håp, tilgivelse og nytt liv.
Spørsmålet er: Er vi villige til å gå ut og invitere dem inn til Guds fest?

Vårt oppdrag i Kristiansund

I Kristiansund står utenforskap som en betydelig utfordring. Statistikk viser at én av fire innbyggere mellom 20 og 66 år står utenfor både skole og arbeidsliv. Ensomheten er et av de største plagene i vårt tid. Og det er vårt oppdrag som menighet å være «tjenerne» i lignelsen — de som går ut og inviterer.
2 Corinthians 5:19–20 Bibelen.
19 For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. 20 Så er vi da utsendinger for Kristus....
Gud kunne ha handlet direkte, men han velger å involvere oss i sitt frelsesverk. Vi ser dette i Apostlenes gjerninger, der Den Hellige Ånd utruster de troende til å spre evangeliet. Vårt oppdrag er ikke først og fremst å invitere folk til kirken, men til et levende fellesskap med Jesus. Når mennesker møter ham, vil det å samles med andre kristne bli en naturlig del av livet.

Når kirken blir et hinder

En kristen forsamling som denne er kalt til å være et redskap i Guds hender. Her skal mennesker blir utrustet til å leve et liv som gjenspeiler Guds kjærlighet og ønsket om å forsone seg med hvert enkelt menneske, gjennom Jesus Kristus. Paradoksalt nok, kan en kristen forsamling noen ganger stå i veien for folk som vil møte Gud. Dette skjer f. eks. når vi stiller høyere krav til gjestene enn det verten selv stiller, eller når vi overvurderer kirkens rolle.
Vi har blitt vant til å tenke at kirken som institusjon er det som frelser mennesker. Av en eller annen grunn tenker vi strategisk på hvordan vi kan få folk til å komme til kirken – som om “jobben er gjort” når de først er på plass. Hadde vi fått flere til å møte opp, ville vi kanskje kjent oss fornøyde. Men er det virkelig det som er målet vårt? Å fylle kirkebenkene? Har vi lyktes hvis vi dobler antall besøkende eller får flere medlemmer?
Hva betyr egentlig kirkelig vekst, og hvordan skiller det seg fra vekst i Guds rike? Er det å komme til kirken i seg selv en garanti for at man kommer nærmere Jesus?
Ikke misforstå meg – det er utrolig viktig at vi samles. Men noen ganger kan det virke som om alt handler om å få folk til å komme til våre arrangementer. Blant pastorer snakkes det ofte om hvor mange medlemmer menigheten har, vi kan bli bekymret dersom få møter opp på våre samlinger, og vi kan fokusere mye på hvordan vi kan få flere unge til å engasjere seg. Alt dette er viktig, men det finnes noe som er uendelig mye viktigere: at vi ikke står i sentrum. Det at vår organisasjon og vårt kirkesamfunn eksisterer i 140 år til, er ikke nødvendigvis et bevis på at vi oppfyller oppdraget vårt.
Jesus sier i Matteus 16:18: «Jeg vil bygge min kirke,» noe som viser at kirken er Guds redskap, men ikke hans begrensning. Gud handler gjennom kirken, men han er ikke bundet til den på en måte som gjør ham maktesløs uten den.
Vi kan si at Gud i kjærlighet velger å binde seg til sitt folk — ikke av nødvendighet, men av vilje. Han inviterer oss inn i sitt arbeid, slik en far lar barna hjelpe til, ikke fordi han trenger hjelp, men fordi han ønsker fellesskap.

Dagen jeg ble lege

En dag var jeg i Barcelona og begynte å bli sulten. Jeg var student og hadde ikke mye budsjett og da var valget enkelt: McDonalds. Jeg husker stod i kø og ventet på tur, da jeg begynte å høre bråk litt lenger frem. Da jeg stakk ut hode så jeg en mann som d
En dag var jeg i byen Barcelona og fikk plutselig lyst på mat. På den tiden var jeg student, så jeg hadde ikke mye penger, og valget var enkelt: McDonald's. Jeg husker at jeg sto i kø og ventet på tur, da jeg plutselig hørte roping lenger fremme i køen. Da jeg kikket frem, så jeg en mann som diskuterte med kassadama. Saken begynte å bli så dårlig at en sikkerhetsvakt kom bort for å se hva som skjedde. Mannen sa til kassadama at legen hans hadde betalt for en meny til ham, og at han derfor ikke trengte å betale. Kassadama svarte at hvis han ikke hadde penger, kunne han ikke spise. Det ble tydelig for meg at denne mannen bodde på gata og ikke hadde penger til å kjøpe mat, men han var sulten og hadde laget opp en historie for å få mat. Da jeg så at vakten nærmet seg for å ta ham med, fikk jeg medfølelse, og sa: "Jeg er hans lege. Jeg vil betale for menyen hans." Jeg husker ansiktet til sikkerhetsvakten som ikke forsto noe, og ansiktet til kassadama som var veldig overrasket, men det jeg husker best, var ansiktet til mannen selv, som var fullstendig forbløffet. Noen minutter senere satt vi og snakket, jeg med denne mannen som jeg ikke kjente, og han som fortsatt ikke forsto hva som skjedde, men spiste med stor glede. Jeg fikk muligheten til å bli kjent med ham, spørre ham om livet hans, og fortelle ham om Jesus. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme. Han fortalte meg at det hadde gått mange dager siden han hadde spist, og takket meg. Og jeg fikk fortelle ham at Gud elsker ham. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Det er mange som ham.

Fra “Kom og se!” til “Gå og fortell!”

Gjennom Bibelen ser vi en tydelig bevegelse i hvordan Guds folk skal forholde seg til verden.
I Det gamle testamentet var Israel kalt til å være et lys for folkeslagene, og nasjonene skulle komme til Sion for å tilbe Gud (Jes 49:6). Men i Det nye testamentet skjer det en endring: Misjonen blir utadrettet. Jesus sier: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28:19).
I Apostlenes gjerninger ser vi hvordan Den Hellige Ånd utruster disiplene til å gå ut og bringe evangeliet videre, ikke bare samle folk inn. Når vi blir for opptatt av å bygge menigheten vår, risikerer vi å skape en «kom og se»-kultur, i stedet for en «gå og fortell»-kultur. Vi kan begynne å måle suksess ut fra antall deltakere på arrangementene våre, i stedet for å spørre hvor mange som faktisk blir utrustet til å leve ut evangeliet i sitt daglige liv – på jobb, i nabolaget, i familien.
Her ligger paradokset: Vi forkynner Guds grenseløse kjærlighet, men vi begrenser forkynnelsen til det som skjer innenfor våre vegger.
For meg kan dette bety å ta valget om å tilbringe mer tid utenfor kirka enn i kirka. Jeg må oppsøke de utstøtte i Kristiansund og aktivt fortelle dem at de er elsket av Gud, både i ord og gjerning. Men vi trenger ikke å gjøre det så komplisert. Det kan være så enkelt som å stikke innom naboen som du vet sitter alene, eller ringe noen du vet går gjennom tøffe tider. Kanskje gå en tur i parken eller skogen med noen som ikke har mange venner, kanskje uten å si et ord.
Vi må aldri undervurdere Guds kjærlighet for de utstøtte. Hans kjærlighet kjenner ingen grenser og favner mer enn vi kan fatte. Det er en kjærlighet som forvandler – som tilintetgjør synden, bryter lenker og løser oss fra alt som binder. En kjærlighet som overvinner mørket, gjenoppretter det ødelagte, leger sår og gjør knuste hjerter hele igjen. Og som i lignelsen, blir denne kjærligheten først virkeliggjort gjennom et møte mellom to mennesker: en som kommer med invitasjonen, og en som lengter etter fellesskap.

Avslutning

Dette er vår utfordring i dag: Vi sliter med å nå ut til menneskene i Kristiansund, samtidig som vi ofte overser de som er utstøtte. Kanskje Gud kaller oss til å bli en menighet for nettopp dem? I lignelsen om det store gjestebudet finner vi mennesker som kommer med ulike unnskyldninger for å ikke bli med på festen. Det finnes også mange slike mennesker i Kristiansund i dag. Poenget er klart: Dette må vekke oss, på samme måte som verteren i lignelsen, og få oss til å forstå at invitasjonen må nå ut til de som ingen bryr seg om. Vi kan ikke fortsette å bruke krefter på de som ikke er åpne, når det er hundrevis av mennesker som er oversett og har behov for fellesskap.
Dette kan virke skremmende, men i virkeligheten er det enklere enn vi tror. Har du noen gang vært nervøs for hva du skal si, eller hvordan du skal få noen til å forstå sitt behov for Gud? Når vi møter mennesker som lengter etter fellesskap, trenger vi ikke å overbevise dem med ord. De er allerede klare. Det eneste vi trenger å gjøre, er å komme til dem og elske dem.
Kanskje har du i dag en konkret person i tankene – en nabo, en kollega, en gammel venn eller noen fra barndommen som har følt seg utenfor eller oversett. Hva om du tok et skritt i tro, og strakte ut hånden til dem, akkurat som Gud har strukket sin hånd ut til deg?
Tenk på hvordan det ville være for den personen å oppleve at noen bryr seg, at noen ser dem, og at de blir invitert til Guds fest. Det kan være det lille steget som forvandler livet deres. Vi har alle fått en invitasjon – ikke bare til å være med på festen, men også til å være med på å invitere andre. Hva om vi alle tok vårt ansvar på alvor, og begynte å se de som ofte blir oversett? Jeg tror det ville forandre oss og vår by.
Guds invitasjon er til alle, og vi har fått æren av å være hans hender og føtter på jorden. La oss ikke gå glipp av muligheten til å dele denne invitasjonen med de som lengter etter fellesskap. Den største festen i universet er forberedt, og vi er alle invitert – la oss sørge for at ingen går glipp av den.
Related Media
See more
Related Sermons
See more
Earn an accredited degree from Redemption Seminary with Logos.