Jeg løfter mine øyne

Brusboks!

Innledning om taleserie. Har snakka om Guds kjærlighet. Nå skal vi snakke om salmene. Vi har satt en hovedoverskrift. Helhjerta og renhjerta. Salmene er de ærligste bibeltekstene vi har. Her legges ingenting imellom. Syntes det er en litt fin sammenheng. Vi har etablert at vi er elsket av en Gud som er kjærlighet i kjernene av hvem han er. Det er så trygt at vi kan møte ham med ærlighet om livet slik det.

Bilde 1

Vi skal begynne rett på bibelteksten i dag. Men først vil jeg be en bønn:

Salme 121

En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?

2 Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.

3 Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde!

4 Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.

5 Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.

6 Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten.

7 Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv.

8 Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.

Jeg vet ikke hva du ser for deg når du hører tekstens første linjer. Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Men hvis jeg skal gjette, så ser du for deg noe slikt

BILDE 2 (Jotunheimen)

For oss nordmenn, så er det fort å tenke fjelluft, topptur og dager der fjellene bader i sola, og minner oss om storheten i Guds skaperverk. Det er for så vidt ikke noe feil med den måten å tenke på. Jürgen Moltmann en nokså nylig avdød tysk teolog bruker uttrykket «A broad place» når han skal beskrive hvordan det er når Gud møter oss. Når DHÅ åpenbarer Gud for oss, så er det som om vi kommer opp i åpent landskap og vi kjenner vi kan puste. Men hvis vi skal forsøke å gå litt dypere med denne teksten, så kan det være lurt å bare identifisere hva det er vi ser med første øyekast. Hvor tankene automatisk vil, og deretter stille spørsmålet, var det slik den opprinnelige leser forstod denne teksten.

Vi kan i hvert fall være sikre på at de Israelerne i tiden mellom David og Jesus altså for ca 2500 år siden, ikke så for seg Jotunheimen når det hørte denne salmen. Nei, sannsynligvis trengte de ikke bruke fantasien i det hele tatt. Cluet er i det første verset «En sang ved festreisene».  Salme 120-134 er slike sanger ved festreisene. De er skrevet med den hensikt å synges på vei til Jerusalem for å feire høytid, en reise mange foretok tre ganger i år. Den mest kjente ruten er kanskje den som vi kjenner senere fra «Den barmhjertige samaritan» og den så omtrent slik ut:

BILDE 3

Det var med andre ord bare å ha øyne åpne. «Sang ved festreisene» er ikke helt dekkende oversettelse. På engelsk bruker de song of ascent, altså sanger for å gå oppover (oppstigning), på hebraisk, som i engelsk har de ord for å gå opp (ascend) og gå ned (descent).

Og hvis vi bare skal kaste ett kort blikk på salmen som står før 120, så ser vi at også der er det et rop om hjelp, et rop som springer ut av den ugudeligheten som omgir salmisten. Nå i 121 løftes blikket, kanskje er salmisten oppmerksom på at det er en farlig reise (vi kjenner dette fra Den barmhjertige samaritan) og det konkluderes raskt med at det er Gud som må hjelpe. Hvis han er stor nok til å skape disse fjellene så er han stor nok til å hjelpe meg. Jeg som har bodd altfor lenge blant et folk som hater fred.

Men det er mer her…

Hva er det mer på disse fjelltoppene, som ikke er så lett for våre vestlige øyne i 2025 å få øye på.

Jo, det var på disse fjellene at offerhaugene til avgudene hadde en tendens til å dukke opp. Baal – en av disse gudene som profetene stadig prøvde å få folket bort fra tilbedelsen av. Og med rette. Prostituerte av begge kjønn ble innviet til disse gudene og orgier skulle sørge for at landet ble fruktbart. Heksebrygg, magi og trolldom skulle sørge for at man for eksempel var sikker når man reiste.

Når det presiseres at Israels vokter ikke sover, så er det fordi han var en kjent drukkenbolt, den Baal. Han var kjent for å sove og det var ikke lett å få hans oppmerksomhet. Det er derfor Elia gjør narr av prestene hans og sier, «Han sover sikkert, dere må rope høyere» når Baal ikke svarer med ild i 1. kong 18.

Så denne salmen er en avgrensende sang. Det er ikke naturen som skal tilbes. Det er ikke de gudene som lover en falsk sikkerhet. Jeg ser at de tilbes disse avgudene, og selv om de lover beskyttelse, så kan de ikke hjelpe meg slik som Herren kan. Han kan beskytte meg mot solen (en av farene på reisen var heten, tørsten) og månen var på denne tiden forbundet med galskap, også noe som kunne ramme en reisende hvis reisen ble for lang og utmattelsen tok overhånd. Å snuble å brekke noe var livsfarlig.

Det er andre farer i på reise, og andre ting enn Baal og månegud og solgud vi setter vår lit til. Også har jeg lekt litt med den tanken.

Jeg løfter mine øyne opp til Apple?

Jeg løfter mine øyne opp til nav, velferdssamfunnet, sikkerhetsnettet?

Jeg løfter mine øyne opp til Toyota? Så en som hadde byttet Teslamerket med en toyotalogo, som om det kan frelse… Eller jeg løfter mine øyne opp til Oljefondet?

Eller du kanskje har sittet her hele talen og angret på at du ikke er på fjellet? For på hytta, der får du fred og det du opplever som hjelp til å puste.

Jeg innbiller meg at når du hører disse tingene sagt høyt, så reagerer du sånn som meg. Det er litt hult. Det er ikke nok.

Derfor er det denne salmen peker på Jahve – Jeg er, en tilstedeværende Gud som er den som skal bevare oss fra alt ondt. (hva er det å bli bevart fra alt ondt?) Ordet vokter

En Gud som er Herre over tiden. En Gud som er evig.

Utgang og inngang

Jeg vet ikke hvor godt teologisk grunnlag jeg har for si akkurat dette