21 september 2025 // Rundt bordet - Jesus fikser Lukas 9,10-17

Rundt bordet med Jesus

I mitt liv så har jeg støtt på to typer kristne som har blitt sterke forbilder for meg. Dene ene sorten er de som bare har en så enorm ro og tro på at Jesus ordner opp. Bekymringer? Hvorfor det, Jesus ordner. Trygge, avslappede troende, på en skikkelig god måte. Den andre sorten er de som på grunn av sin tro har dratt av gårde for å bruke sitt liv på andre mennesker, misjonærer i forkynnende arbeid og omsorgsarbeid. Til felles har de at de lever slik de gjør på grunn av Jesus.

Vet dere hvem som jeg ikke har hatt som forbilde ennå? De som strever etter å gjøre seg mest mulig kristne. Den som er usikker på troen og som tenker at når jeg bare har gjort det, da vil jeg kunne stå trygt i troen. Jeg har stor respekt for ærlighet om tvilen i troslivet - men jeg lengter jo egentlig etter den tryggheten i troen som de første to typene viser. Dessverre så kjenner jeg igjen at livet mitt gjenspeiler noe av alle tre. Øyeblikk med herlig hvile i troen, øyeblikk der jeg kaster meg uti noe uten bekymring fordi jeg stoler på at Jesus er med, og øyeblikk der jeg tenker at jeg bare må skjerpe meg litt og kanskje gjøre litt mer. Det er vel ikke helt usannsynlig at også mine trosforbilder har hatt det på samme måten.

Dette forholdet mellom tro og gjerninger er vanskelig. Eller var det lov og evangelium? Tro skal føre til gjerninger. Gjerninger, altså det vi gjør, kan føre til tro. Men gjerninger fører ikke til rettferdiggjørelse, det er kun ved troen på Jesus. Hvis ikke gjerninger fører oss til rettferdiggjørende tro da… Nå ble det vanskelig.

Før vi går inn i dagens tekst så prøver jeg å si det på denne måten: det er aldri dine gjerninger som frelser deg. Jesus frelser, han alene. Vi tar imot frelsen ved troen på Jesus. Vår tro fører til at vi gjør. Og det vi gjør kan påvirke hvordan vi tror.

Overført fra enkeltindivid til menigheten kan vi se at vi dras mellom lignende ytterpunkter. Vi samles som menighet fordi vi er mennesker som tror på Jesus, det trekker oss inn. Og så ønsker vi at flere mennesker skal bli frelst. Det sender oss ut igjen.

Matthew 28:18–20 Bibelen 2011

Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Jesus selv har gitt kirken en aktiv part i dette. Gå. Gjør disipler. Døp. Lær dem.

Men når vi ivrer etter menneskers frelse, hvordan ser vi på vår rolle i det? Det er lett å tenke, og å si, at jeg ønsker å frelse flere. At menigheten skal samle flere, at vi skal gjøre at flere folk tror på Jesus. Målsetningene kan være mange, og hjertet for mennesker rundt oss er viktig. Men jeg tror, i meg selv og vårt fellesskap, at det kan være lett å bli overfokusert på hva jeg og vi skal gjøre, og glemme at Jesus også sa at han skulle være med alle dager der vi går, døper og lærer.

Jeg sliter litt med å sette de rette ordene på det, men jeg håper du forstår. Ofte så blir vi for fokusert på hva vi skal gjøre, med fokus på oss selv og handlingen.

Til oppmuntring så skal vi se at disiplene var ganske like oss i dette også.

Luke 9:10–17 Bibelen 2011

Apostlene vendte tilbake og fortalte Jesus alt det de hadde gjort. Da tok han dem med og trakk seg tilbake, bortover mot en by som heter Betsaida, for å være alene med dem. Men folk fikk vite det og fulgte etter. Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og han helbredet dem som trengte å bli friske. Da det led mot kveld, kom de tolv til ham og sa: «Send folket fra deg, så de kan dra til landsbyene og gårdene her omkring for å få tak over hodet og finne noe å spise. Her er vi jo på et øde sted.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker», sa de, «hvis vi da ikke selv skal gå og kjøpe mat til alle disse menneskene» – det var omkring fem tusen menn. Så sa han til disiplene: «La dem sette seg ned i grupper på femti.» De gjorde som han sa, og lot alle sette seg. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og velsignet dem. Deretter brøt han dem og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til mengden. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs etter dem, tolv kurver i alt.

Ser du hva jeg mener?

Det ender med et mat under, ikke akkurat rundt bordet, men til måltidsfellesskap der Jesus ordner opp. Men veien dit er spennende.

Disiplene kommer tilbake. Apostlene, de utsendte, som det betyr. Vi har jo ikke lest akkurat hva de kommer tilbake fra, men vi kan hoppe til starten av kapittelet for å se:

Luke 9:1–2 Bibelen 2011

Han kalte sammen de tolv og ga dem myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer. Så sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke.

Jeg ser for meg det har vært ganske så god stemning! Der har de ikke bare fått myndighet, men de har blitt sendt ut for å gjøre dette her. Jesus sine lærlinger, sendt ut i praksis. Ikke sånn kjedelig bare bli med en prest å se på praksis heller, de skulle gjøre det selv!

De kommer tilbake, sikkert ivrige om å få fortelle hva det er de har gjort. Hør da Jesus, du som egentlig vet alt uansett, men hør hva som skjedde! Jeg forkynte og folk vendte om! Jeg ba for de syke og de ble friske! Hør på alt jeg fikk til! Jeg ser for meg at de var oppmuntret og sannsynligvis slitne.

Så Jesus gjør det han pleier, etter å ha vært ute med mange drar han til et stille sted. De drar mot Betsaida for at Jesus og disiplene skal få være alene.

Luke 9:11 Bibelen 2011

Men folk fikk vite det og fulgte etter. Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og han helbredet dem som trengte å bli friske.

De får jo aldri fred når de prøver å trekke seg vekk fra folk. Men Jesus viser ikke folkemengden vekk. Han tar dem imot og taler om Guds rike, og helbredet dem som trengte å bli friske. Akkurat det samme som disiplene nettop hadde vært ute og gjort.

Legg merke til hvem som er aktiv her nå: det er Jesus. Disiplene blir ikke nevnt som deltagende i forkynnelsen og helbredelsen.

Kanskje fordi Jesus ville gi dem hvile. De har vært ute i praksis, nå skal de få ta det med ro mens Jesus tar seg av folkemengden. Eller så kan det peke på at det uansett er Jesus som er virkekraften i forkynnelsen og helbredelsen - disiplene dro jo ut med myndighet fra Jesus, det ville kanskje være rart å delegere når Jesus selv er til stede?

Men vi ser et mønster: disiplene har vært ute og gjort, så er det Jesus som gjør - men er aktiv videre? Vi vet ikke sikkert hva disiplene har holdt på med mens Jesus har forkynt og helbredet, men de har ikke tenkt å gi opp en aktiv part, de følger med.

Luke 9:12 Bibelen 2011

Da det led mot kveld, kom de tolv til ham og sa: «Send folket fra deg, så de kan dra til landsbyene og gårdene her omkring for å få tak over hodet og finne noe å spise. Her er vi jo på et øde sted.»

Jeg skulle ha likt å være der. Se for deg at disiplene faktisk har benyttet muligheten til hvile og refleksjon mens mesteren står på, og så går det mot kveld. De ser jo at det er massevis av folk. Noen som bor i nærheten og sikkert en god del som kommer reisende lang vei for å oppsøke Jesus.

Jeg mistenker at de egentlig kunne tenkt seg å si til Jesus, send de bort nå da, du har stått på hele dagen, nå må du og få sette deg ned. Det hadde jo ikke vært helt urimelig, tenker jeg.

Det de faktisk sier viser heller en omsorg for menneskene som er der. Det er kveld, tiden er inne for at disse menneskene må få et sted og hvile og mat i magene sine. Her ute har vi ingen av delene. Kanskje har de forstått at flokken kommer ikke til å dra før Jesus enten sender dem vekk eller selv drar.

Nøyaktig hvilken problemstilling disiplene prøvde å løse kan vi bare lure på, men vi leser hva de har sagt. Og vi ser hvilken løsning de foreslår: Jesus må sende dem fra seg.

De er litt tøffe nå egentlig. Disiplene som har vært ute og prøvd seg på egen hånd. Nå ser de et problem og de kommer til Jesus med de det mener er løsningen. Kjenner du deg igjen? Jesus nå må du bare… Hør her a Jesus, her er det du må gjøre...

Jesus var ikke enig i løsningsforslaget.

Luke 9:13 Bibelen 2011

Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!»

Dere skal gi dem mat! Hvilke ansiktsuttrykk tror dere Jesus så hos disiplene da?

Se for dere at vi arrangerte liv og vekst med base her i nordre, men så hadde vi ikke tenkt på mat til alle disse tusener av mennesker. Send dem inn til byen for å finne hoteller og restauranter ville noen sikkert sagt. Slapp av skulle jeg svart, dere fikser dette, gå og se hva vi har på kjøla.

Dere skal gi dem mat!

Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, svarer de, hvis vi ikke da skal gå og handle til alle disse menneskene, en oppgave som jeg tror virker ganske umulig i dag om et par stykker skulle tatt en rask tur bort på rema for å handle mat til fem tusen mennesker, og må ha vært minst like utenkelig der sammen med Jesus.

Disiplene som kom med sin løsning får problemet i retur. Å ja, trenger de mat? Det ordner dere. Hvis dere har løsningen, så kan jo dere fikse det.

Men de svarer jo tydelig at de har ikke sjans. De har bare fem brød og to fisker. Det var jo ikke så mye for de som gruppe en gang.

Først når vi får se at disiplene må innrømme at de ikke vet hva de skal gjøre, da kommer Jesus med en løsning. Men han gir dem ikke hele løsningen. Han begynner å si hva de kan gjøre. Se og bli med.

Luke 9:14–16 Bibelen 2011

Så sa han til disiplene: «La dem sette seg ned i grupper på femti.» De gjorde som han sa, og lot alle sette seg. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og velsignet dem. Deretter brøt han dem og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til mengden.

Så Jesus sier gjør dette, så gjør Jesus selv, og så ber han disiplene om å være med igjen.

For alle som er samlet der et det et under som viser hvilken makt Jesus har. Fra omtrent ingen ting, matpakken til et par menn, så metter han fem tusen. For det står så greit, alle spiste og ble mette. Og det var tolv kurver til overs.

Altså, det var mer igjen enn det de hadde til å begynne med. Så om det skulle være noen tvil, om noen skulle sagt at ingen egentlig spiste, så var det faktisk rikelig til overs.

De kom jo fordi de ville høre Jesus og bli gjort frisk av han. Men her viser Jesus enda mer av seg selv - han gjør det som mennesker ikke kan. Men mer enn bare sin makt og evner så viser han sin omsorg for den store flokken. De han har delt forkynnelsen om Guds rike, han viser omsorg for det åndelige, og han har både helbredet og mettet, han viser omsorg for det fysiske.

Det er Jesus som gjør

For disiplene er det også en sterk leksjon i det som har hendt. Og det er den jeg håper å formidle for oss her i menigheten. Vi tar imot en påminnelse om hvem Jesus er og den omsorg han viser for flokken, men det tror jeg vi kjenner fra før. Vi trenger den samme påminnelsen som disiplene, at selv etter vi begynner å lære litt, så kommer vi alltid tilbake til Jesus.

Disiplene fikk lov til å dra ut med myndighet på oppdrag fra Jesus - de fikk erfare at de selv var trygge nok til å få det til. Og så ble de kanskje litt for fokusert på hva de selv får til.

Der disiplene kommer til Jesus for å fortelle han hvordan han skal løse problemet, skulle de nok heller ha kommet til Jesus for å si, vi har et problem, hva vil du gjøre?

For det er så fantastisk at Jesus har mulighet til å ordne opp i de problemene vi mennesker ikke er i stand til. Han har makt til å mette tusener, gjøre syke friske, og vinne frelse for verden. Jesus kan, og Jesus vil. Vår Gud bryr seg!

Og i den løsning han kommer med tar han med seg sine disipler i tjeneste. Det er ikke disiplene som fikser at det er mat til alle, det er bare Jesus som kunne ordne det, men de får lov til å være med og dele ut til tusenvis. De som har blitt møtt av Jesus får lov til å være med der Jesus møter flere. Når de blir sendt ut så er det for å dele det Jesus har gjort i stand, enten det er fisk og brød eller det er frelsens evangelium.

Tilbake til oss, etterkommere av denne første disippel flokken. Hva når vi svinger oss mellom å være trygt hos Jesus og å lete etter hva vi skal gjøre nå?

Når vi hver for oss eller som menighet spør, hva gjør jeg nå? Vår tid trenger å høre om Jesus like mye som noen annen. Vår by trenger Jesus like mye som noen annen. Jeg trenger Jesus like mye som noen annen.

Hvilket spørsmål skal jeg stille da? Hva kan jeg, eller vi, finne på å gjøre? Eller skal vi gå til Jesus og spør, Jesus, vi kjenner omsorg for disse menneskene her, hva vil du gjøre for dem?

Det er ikke opp til noen av oss å skulle finne løsningen for at mennesker blir frelst. Heldigvis. Men vi må huske at Jesus er uendelig mye klokere enn det vi er. Husk at Jesus både sender oss ut og kaller oss inn til hvile. Det kan hende at svaret på ditt problem ikke er at du er den som skal gå i tjeneste - det må være opp til Jesus å bestemme. Men du kan være klar til å gå mens du husker at det er Jesus som er viktig, ikke hva du ender opp med å gjøre.

Jesus kan bare sende deg ut om du er nær til han. Så om hjertet ditt banker for at mennesker skal bli kjent med Jesus, si det til Jesus. La mesteren vise veien og se om han sender deg på den med utrustning og myndighet.

Kan vi ikke be om det sammen? Si til Jesus at vi ser en verden som trenger ham, spør, hva vil han gjøre?