26 oktober 2025 // speidergudstjeneste

Hva tenker du når…

Hva tenker du på når du hører?

Om speideren?

Friluft, eventyr, speiderskjorte, skog, tur, primus, litt gjørme kanskje?

Du tenker vel ikke at det handler om masse regler vel?

Jeg synes det hørte ut som det var noen ganske tydelige regler. Ikke regler, lover faktisk.

Speiderloven!

En speider søker sin tro og respekterer andres.

En speider kjenner ansvar for seg selv og andre.

En speider er hjelpsom og hensynsfull.

En speider er en god venn.

En speider er ærlig og pålitelig.

En speider kjenner naturen og verner om den.

En speider tenker og handler selvstendig og prøver å forstå andre.

En speider gjør sitt beste i motgang og vansker.

En speider er nøysom og prøver å klare seg selv.

En speider arbeider for fred og forståelse mellom mennesker.

Må du klare alle disse tingene for å kunne kalle deg en speider? Hva skjer når det ikke går egentlig? (Snakk litt om de enkelte punktene) Er det sånn at når de yngste speiderne begynner som 2. klassinger, så er det bare de som klarer alle disse tingene som får lov til å bli med?

Selvfølgelig ikke! Alle begynner med sitt utgangspunkt, kanskje kan du noe helt fra starten, men det som er sikkert er at du skal lære mye.

Hvis du er speider i ett, to, fem, eller ti år, da forventer jeg at du etter hvert kan svare at du i økende grad er og gjør det som speiderloven sier. Men til og med de som har vært i speideren hele livet sitt, de kan svikte speiderloven innimellom. En speider blir ikke perfekt, men øver, utvikler ferdigheter, og trener andre i det samme.

Speideren er fantastisk!

Men hvis jeg ikke bare skal snakke om speideren, hva med kirka eller kristendommen? Hva tenker du på når noen nevner kirka eller de kristne som hører til der?

I kirka der ber de, snakker, hører på en som snakker, leser bibelen, synger, tenner lys kanskje. Gjør de noe mystisk?

Noen tenker det er mange ord, mange regler, det er strengt. Noen tenker at de som holder til i kirka mener de er bedre enn andre, og at hvis du ikke holder alle reglene, da får du ikke være med.

Før i tiden så var det mange som har måttet pugge disse reglene på skolen til og med, og akkurat som i speideren så er det 10 regler, eller bud.

Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Du skal ikke misbruke Guds navn.

Du skal holde hviledagen hellig.

Du skal hedre din far og din mor.

Du skal ikke slå i hjel.

Du skal ikke bryte ekteskapet.

Du skal ikke stjele.

Du skal ikke tale usant om din neste.

Du skal ikke begjære din nestes eiendom.

Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Det er mye du skal ikke, og litt du skal. Men vet dere hva, det finnes ikke et menneske som klarer å følge disse reglene perfekt heller.

Og det er ikke det å følge regler på perfekt vis kirka handler om. Akkurat som speideren ikke handler om å mestre speiderloven. Det er mye felles mellom kirka og speideren, for i begge steder handler det om at vi går på en vei sammen. Vi er på vei mot noe, aldri helt ferdige.

Jesus han hadde på en måte en speidertropp som han var leder for, bare vi pleier å kalle dem disipler.

Hør hvordan han fikk med seg noen av de første:

Mark 1:16–20 Bibelen 2011

En gang han gikk langs Galileasjøen, fikk han se Simon og Andreas, bror til Simon. De holdt på å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Jesus sa til dem: «Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham. Da han kom litt lenger fram, fikk han se Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. De satt i båten og bøtte garn. Da kalte han dem, og de lot faren, Sebedeus, bli igjen i båten sammen med leiefolkene og fulgte ham.

Jesus begynte ikke med perfekte mennesker, han tok med seg fiskere for å lære dem om det som har med Gud å gjøre.

Jesus inviterte til å følge ham, og gå veien sammen med ham. Visste dere det, at de første kristne ikke ble kalt kristne men følgere av veien?

Disiplene følgte Jesus på veien, de lærte, de øvde seg, de fikk til ganske mye, og de var mislykket i ganske mye.

Her i kirka ønsker vi å følge Jesus på veien, lære av ham, øve oss, og vi vet at vi kommer til å mislykkes i mange ting.

I speideren er det læring, det er øving, noen ganger vil det gå helt utmerket, andre ganger så kommer speideren hjem kald og klissvåt.

Når ting ikke går som vi skulle ønske, hva er det vi trenger da? Svaret er noe Gud lærer oss om som jeg mener alle mennesker hadde trengt mer av: det vi trenger når ting ikke går som de skal det er NÅDE.

Nåde. Nåde er å bli møtt med kjærlighet når ting går galt. Nåde er å bli hjulpet opp på beina igjen, holdt, trøstet og varmet når du er fortvilet. Nåde er å få høre at ja, du fikk det ikke til, men nå går vi videre på veien sammen.

Nåde betyr ikke at vi sier at alt er greit, at ikke reglene finnes, at vi ikke tror det er noe som er bra. Nåde betyr at vi vet at vi mennesker ikke kommer til å få det til hele tiden.

Nåde er å komme hjem til mor eller far når du har gjort noe galt og får lov til å fortelle det uten å bli møtt med sinne og fordømmelse, i stedet blit du tatt imot, vist omsorg, og hjulpet til å gå veien videre.

Sånn er det med Gud. Gud vet at vi mennesker ikke greier å holde alle reglene han skapte oss med. Derfor kom Jesus til jorden, for å vise oss nåde og for å gjøre det vi mennesker ikke klarer.

Bibelen forteller om dette på så mange måter, jeg vil helt til slutt dele noen vers fra brevet til Titus der det står: Titus 3:4-7

Titus 3:4–7 Bibelen 2011

Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ... så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.

Når jeg tenker på hvem vi er her i kirka, så tenker jeg ikke på regler, lover og bud, jeg tenker at vi er helt vanlige mennesker som samles fordi vi har blitt kjent med en Gud som viser oss nåde og inviterer oss til å gå på veien sammen med ham.