Det handler om Jesus

Teksten

Mark 1:1–8 Bibelen.

1 Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn. 2 Hos profeten Jesaja står det skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. 3 En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! 4 Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. 5 Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. 6 Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. 7 Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. 8 Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

Innledning

I dag begynner vi på noe nytt.

I tiden framover, på disse gudstjenestene kl. 11:00, skal vi bevege oss gjennom Markusevangeliet. Ikke vers for vers, men i alle fall kapittel for kapittel, med målet om å bli bedre kjent med Jesus.

Jeg liker Markus, fordi han nesten kunne vært nordmøring: jordnær, lite høytidelig og går rett på saken. Vi vet at han var den første som skrev sitt evangelium, og at både Matteus og Lukas hadde tilgang til teksten da de skrev sine og la til flere detaljer. Teksten er kort og rask i stilen, og dette merker vi med en gang vi begynner å lese. Markus bruker ikke mye tid på introduksjonen:

Mark 1:1 Bibelen.

1 Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.

Det er nesten som om Markus sier: «Før vi begynner, må du vite hvem denne boken handler om.»

Jesus. Ikke Markus selv. Ikke disiplene. Ikke døperen Johannes. Jesus. Og allerede her tror jeg Markus gir oss en nøkkel, ikke bare til evangeliet, men egentlig til hele det kristne livet: Det handler om Jesus.

Det høres kanskje selvfølgelig ut, men vi mennesker har en ganske sterk evne til å gjøre ting til å handle om oss selv. Vi kan til og med gjøre troen vår, menigheten vår og tjenesten vår til noe som handler om våre behov, våre ideer, vår rolle og vår plass. Derfor er det interessant at før Jesus egentlig trer fram i Markusevangeliet, møter vi en mann som har forstått noe grunnleggende om hva det betyr å leve for Gud: Han har forstått at han ikke er hovedkarakteren.

Raringen på Freimarka

Jeg har tenkt en del på døperen Johannes mens jeg jobbet med prekenen, og jeg innså at jeg faktisk ikke husker sist jeg hørte en preken om ham. Og det er kanskje ikke rart, fordi Johannes er en litt mystisk person. Han dukker opp ute i ødemarken, han har klær av kamelhår og et lærbelte rundt livet, og han spiser gresshopper og vill honning.

Hvis Johannes hadde dukket opp i Kristiansund i dag, er jeg ganske sikker på at vi hadde snakket om ham. «Har du hørt om han fyren som har flyttet ut på Freimarka, går rundt i kamelhår og spiser insekter?» Han hadde i hvert fall fått oppmerksomhet.

Og oppmerksomhet fikk han også. Folk kom til ham, han fikk innflytelse, han hadde disipler, og mennesker lyttet til det han sa. Likevel sier hele livet og forkynnelsen hans: Se ikke på meg. Se på ham som kommer etter meg.

Gjøg veien klar

Markus begynner med ordene fra Jesaja 40:

Mark 1:2–3 Bibelen.

[...] Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. 3 En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!

Deretter introduserer han Johannes, og oppdraget hans er tydelig. Han skal forberede veien.

På den tiden kunne man sende mennesker foran en konge for å gjøre veien klar. Hindringer måtte fjernes, veien måtte ryddes, og alt måtte være klart fordi kongen var på vei. Det er nettopp dette Johannes forkynner: Kongen kommer, derfor må veien gjøres klar.

Johannes snakker selvfølgelig ikke først og fremst om en fysisk vei. Han snakker om mennesker, om hjerter og om liv, og derfor forkynner han omvendelse. Det første budskapet er ikke: Prøv litt hardere, bli litt mer religiøs eller forsøk å bli et bedre menneske. Budskapet er: Vend om!

Det finnes ting i livene våre som kan stå i veien og som må ryddes bort. Det kan være stolthet, bitterhet, egoisme, synd, behovet for kontroll eller behovet for alltid å ha rett. Johannes sier at kongen kommer, og spørsmålet blir derfor om veien er åpen.

Kanskje er dette også et godt spørsmål å begynne reisen vår gjennom Markusevangeliet med: Er jeg egentlig klar for å møte Jesus slik han er? Ikke Jesus slik jeg ønsker at han skal være, ikke en Jesus som alltid bekrefter det jeg allerede mener, og ikke en Jesus som bare kommer for å hjelpe meg med planene mine, men Jesus slik Markus faktisk presenterer ham.

For når vi leser videre, kommer vi til å møte en Jesus som utfordrer oss. Ja, han tilgir, helbreder og inkluderer mennesker andre har avvist, men han utfordrer også religiøsitet, makt, stolthet, egoisme og våre forestillinger om hvem Gud er.

Derfor er kanskje den første invitasjonen i Markusevangeliet ganske enkelt denne: Gjør plass.

Et liv som forkynner

Deretter får vi denne ganske spesielle beskrivelsen av Johannes. Markus kunne bare ha sagt at Johannes forkynte ute i ødemarken, men han velger å fortelle hvordan han kler seg, hva han spiser og hvor han oppholder seg. Det er fordi det ikke bare er ordene til Johannes som forkynner. Hele livet hans forkynner.

Klærne hans minner tydelig om profeten Elia. I Andre Kongebok 1,8 blir Elia beskrevet som en mann med et lærbelte rundt livet, og når menneskene ser Johannes, er det derfor nærliggende at de tenker på profetene. Det er som om Johannes med hele sitt utseende sier at Gud taler igjen, og at noe er i ferd med å skje.

Han lever heller ikke i palasset og spiser ikke ved kongens bord. Han lever ute i ødemarken, enkelt og avhengig av det Gud gir ham. Hele livet hans uttrykker at han ikke tilhører makten eller systemet, men Gud.

Så er det den merkelige maten: gresshopper og vill honning. Det er mulig å se en bibelsk symbolikk her, siden gresshopper flere steder forbindes med dom, mens honning minner om Guds gode løfter og landet som flyter av melk og honning. Dom og nåde, alvor og godhet, omvendelse og tilgivelse.

Vi skal være forsiktige med å si at dette nødvendigvis var grunnen til at Johannes spiste akkurat dette, men det passer godt med budskapet hans. Han forkynner at det finnes noe vi må vende oss fra, samtidig som han forkynner at det finnes tilgivelse. Gud er ikke ferdig med sitt folk, og en ny begynnelse er mulig.

Det ligger også en viktig utfordring her for oss, for det er lett å tenke at forkynnelse bare handler om det vi sier. Men livet vårt forkynner også. Måten vi behandler mennesker på, snakker om andre på, bruker penger på, møter mennesker som er uenige med oss, og hvordan vi er som ektefelle, foreldre, venn eller kollega, forteller noe. Derfor er spørsmålet ikke bare hva vi sier om Jesus, men hva livet vårt faktisk peker på.

Jeg er ikke hovedkarakteren

Det som kanskje treffer meg aller sterkest med Johannes, kommer i vers 7:

Mark 1:7 Bibelen.

7 [...] «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans.

Tenk litt på situasjonen. Folk kommer fra hele området for å høre Johannes, og han har opparbeidet seg en enorm innflytelse. Han kunne ha bygd sin egen plattform og vært opptatt av hvor stor tjenesten hans hadde blitt, men i stedet sier han i praksis: Hvis dere tror dette handler om meg, har dere misforstått.

Det kommer en etter meg som er større og sterkere. Jeg er bare stemmen, mens han er budskapet. Jeg er bare den som peker, mens han er den dere skal se på.

Det er noe utrolig befriende i dette: Jeg er ikke hovedpersonen.

Vi lever i en kultur som hele tiden oppmuntrer oss til å bygge vårt eget navn, profilere oss, vise oss fram og fortelle verden hvem vi er. Denne måten å tenke på kan også snike seg inn i kirken. Plutselig handler det om min tjeneste, min gave, min idé, min sang, min preken, min plass eller mitt behov for å bli sett.

Johannes minner oss om at det ikke handler om meg, og det handler heller ikke om deg. Det handler om Jesus.

Ydmykhet betyr ikke at du er uviktig

Det betyr selvfølgelig ikke at vi er uviktige. Johannes var utrolig viktig. Jesus sier senere at blant dem som er født av kvinner, har ingen stått fram som er større enn Johannes.

Ydmykhet betyr ikke at jeg går rundt og tenker at jeg ikke betyr noe. Ydmykhet betyr at jeg vet hvem jeg er, samtidig som jeg vet hvem Jesus er.

Johannes visste at Gud hadde kalt ham og at han hadde et oppdrag, men han visste også at han ikke var Messias. Han skulle ikke redde verden. Hans oppgave var å peke på den som kunne.

Jeg tror det ligger en stor frihet i dette også for oss. Du trenger ikke være Jesus for familien din. Du trenger ikke frelse barna dine, vennene dine eller menneskene rundt deg. Du trenger ikke fikse alle, og du trenger heller ikke bære hele menigheten. Men du kan gjøre det Johannes gjorde: Du kan gjøre vei for Jesus.

Hvordan gjør vi vei for Jesus?

Johannes hadde selvfølgelig et helt unikt oppdrag. Han forberedte Israel på at Messias skulle komme, men på en annen måte har også kirken fått et oppdrag som ligner. Vi er kalt til å peke på Jesus, og derfor er et viktig spørsmål hvordan livet vårt kan gjøre det litt lettere for et annet menneske å møte ham.

Det synes jeg er et mye bedre spørsmål enn hvordan vi kan vinne en diskusjon eller få noen til å bli enige med oss: Hvordan kan jeg gjøre vei for Jesus inn i et annet menneskes liv?

Noen ganger skjer det ved at vi lytter. Andre ganger ved at vi viser nåde, ber for noen, inviterer noen hjem, ber om tilgivelse eller forteller ærlig om hva Jesus betyr for oss. Kanskje skjer det ved at vi er til stede når livet rakner for et annet menneske.

Vi kan ikke være Jesus for dem, men vi kan peke mot ham.

Å peke på Jesus som menighet

Det gjelder også oss som menighet. Jeg håper at når mennesker kommer inn dørene våre, så sitter de ikke først og fremst igjen med at vi har flinke musikere, et godt opplegg eller en god tale. Alt det kan være fint og viktig, men jeg håper at det viktigste de sitter igjen med, er noe i retning av: Jeg tror jeg fikk øye på Jesus.

For hvis vi bygger en kirke hvor mennesker blir imponert over oss, men ikke møter Jesus, da har vi bommet. Johannes klarte å samle enorme folkemengder og samtidig peke videre. Det er en form for modenhet som jeg tror vi trenger.

Åndens dåp

Johannes avslutter denne delen med ordene: «Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

Han sier i praksis: Jeg kan gjøre dette, men han kan gjøre noe jeg aldri kan gjøre. Johannes kan føre mennesker ned i vannet, men bare Jesus kan gi Den hellige ånd. Johannes kan rope at veien må gjøres klar, men bare Jesus kan komme inn og gjøre et menneske nytt.

Dette er viktig, for kristen tro handler ikke bare om at vi skal skjerpe oss, rydde litt i livet og bli snillere mennesker. Den som kommer etter Johannes, kan gjøre noe inni oss som vi aldri kan gjøre på egen hånd. Han kan fylle oss med Guds Ånd. Gud ønsker ikke bare å forbedre oss fra utsiden, men å bo i oss og forandre oss innenfra.

Derfor er omvendelsen Johannes forkynner egentlig gode nyheter. Omvendelse betyr ikke at vi først må ordne opp i livet vårt før Gud kan ha noe med oss å gjøre. Det betyr å vende seg, gjøre plass og rette blikket mot den som kommer.

Se på Jesus

Slik begynner Markusevangeliet: «Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.»

I ukene og månedene som kommer, skal vi møte Jesus i disse tekstene. Vi skal se hva han gjør, hva han sier, hvem han møter, hva han blir sint på, hva han gleder seg over, hvordan han behandler mennesker og hvordan han beskriver Guds rike.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva vi kan lære om Jesus. Det viktigste spørsmålet er om vi er villige til å la Jesus komme nær.

Tre spørsmål å ta med seg

Jeg tror vi kan ta med oss tre spørsmål fra denne teksten.

Det første er: Hva trenger å ryddes bort i mitt liv for å gjøre vei for Jesus? Kanskje finnes det noe Gud allerede har begynt å peke på, noe jeg holder fast i eller noe jeg trenger å vende meg fra.

Det andre spørsmålet er: Hva peker livet mitt på? Når mennesker er sammen med meg, blir Jesus større, eller blir jeg større?

Og det tredje spørsmålet er: Hvem kan jeg gjøre vei for Jesus hos denne uka? Ikke hvem kan jeg fikse eller frelse, men hvem kan jeg elske, lytte til, be for og på en eller annen måte peke mot Jesus?

Avslutning

Johannes hadde på mange måter en ganske merkelig CV. Likevel hadde han forstått noe som mange av oss bruker et helt liv på å lære: Jeg er ikke hovedkarakteren.

Det er en annen som kommer, en som er sterkere enn meg og som kan gjøre det jeg aldri kan gjøre.

Kanskje vår bønn når vi nå begynner på Markusevangeliet ganske enkelt kan være:

Jesus, gjør vei i meg. La livet mitt peke på deg, og bli større i mitt liv.