Kopi av Joh 14-15 Pinsedag
Joh 14,15-21;
Pinsedag, 11. mai 2008:
Joel 3,1-2; Ef 2,17-22
15 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
22 Judas – ikke Judas Iskariot – sier til ham: «Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?» 23 Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham.
Pinse?
Pentecost?
Frihet
Freedom
Frihet fra
Freedom from
Frihet til
Freedom for
Påske: Frihet fra synd, død og djevel
Easter: Freedom from, sin, death and Devil
Pinse: Frihet til det nye livet i Ånden
Pentecost: Freedom for the new life in the Spirit
Dersom dere elsker meg …
… holder dere mine bud
If you love me…
… you will keep my commandments
… og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann
... and I will ask the Father, and he will give you another Counselor
… vi skal komme og bo hos ham
… we will come to him and make our home with him.
Guds nærvær
Guds rensende nærvær: oppgjør med det gamle livet
Guds livgivende nærvær: kall til det nye livet!
***************
Hva er pinse?
Kirkens 17.mai! Grunnlovsdagen!
1. Pinsen: hva
Pinse - Pentekoste betyr 50, og var 50 dg etter påske.
Påsken: Frigjøringsdagen (sml. 8. mai, hvor den tyske okkupasjonen av Norge tok slutt.
Pinsen: Grunnlovsdagen: Da vi ble ”Norge”, med egen lov,
Påsken: Minnes befrielsen fra Egypt
Pinsen: Loven gitt på Sinai, Gud åpenbarte seg i storm, røyk og flammer, Gav dem sin lov, gjorde dem til sitt folk: de inngikk pakt med Gud. Det var poenget med befrielsen: Gud hadde planer: disse var viktigere enn bare folket selv.
Påsken feirer vi Jesus død og oppstandelse: Gud har tilveiebrakt frelse for alle mennesker: Jesus dør for menneskers synder: Får tilgivelse for alt.
Men det er ikke alt om å være kristen: Det er startpunktet, åndedrettet.
Pinsen feirer vi Gud øser ut sin ånd på en spesiell måte, med stormvind og ild, og besegler den pakten som Jesus opprettet med sin død og oppstandelse.
I oldkirken feiret de i 50 dager, fra påske til pinse: Vi deler det opp, og tenker litt for oppsplittet at Ånden ble gitt først pinsedagen. Nei: allerede påskedag, første møte med Jesus, åndet han på disiplene og sa ”ta imot den Hellige Ånd” Joh. 20.:2. For dem var pinsen feiring av oppstandelsen, opphøyelsen av Jesus til Guds høyre hånd (himmelfartsdagen), og at han sender Ånden til sitt folk.
Pinse feirer vi alt det nye Gud har gitt sitt folk med sin ånd: Oppstandelsen - håpet, Det nye livet, det kristne fellesskap, Guds gode veiledning. På pinsen gjenopprettes nemlig det som gikk galt med de første menneskene:
Guds bolig blant menneskene
Vi hører i Bibelen hvordan Gud vandret i hagen med menneskene; det var naturlig, vennskepelig og harmonisk fra starten, hvor menneskene skulle fryde seg over Guds overveldende gaver, av både hagen, dyrene og hverandre. Siden den tid har ikke Gud
De trosset Gud, avsatte ham fra sine liv, valgte seg selv fremfor lydighet mot Ham, sine egen vilje fremfor Hans vilje, sine egne sprikende ego-prosjeker fremfor Guds fred og harmoni, selvrealisering fremfor kjærlighet.
Siden den dag ble det skilsmisse mellom Menneskene og Gud, og Gud kunne ikke vandre blant menneskene. Himmel og jord ble skilt. Bare ved spesielle anledninger nærmer Gud seg menneskene, og da blir selv de beste fylt med frykt.
Tenk hvilken tragedie! Tror ikke vi ser det, vi har glemt vi har en far, ofte kjenner vi ikke engang lengselen etter ham. Barn som har vokst opp uten far, kjenner dette tomrommet. Jeg vet ikke helt hvem jeg er før jeg har sett min far: Tore på sporet. Da faller brikker på plass. Varmer våre hjerter når man finner sitt opphav!
I vår tid blir ofte faren umyndiggjort, fjernet fra hjemmet, nå skal han faktisk defieneres ut av familien med den nye ekteskapsloven. Vi trenger ikke far
There's a Spanish story of a father and son who had become estranged. The son ran away, and the father set off to find him. He searched for months to no avail. Finally, in a last desperate effort to find him, the father put an ad in a Madrid newspaper. The ad read: Dear Paco, meet me in front of this newspaper office at noon on Saturday. All is forgiven. I love you. Your Father. On Saturday 800 Pacos showed up, looking for forgiveness and love from their fathers.
Men i vår verden er jo dette ikke alltid idyll: faren vil ikke alltid. Fedrenes synder, både unnlatelse, fravær og ovegrep hjemsøker barn over hele kloden: Det er ikke opplagt at gjenforening er en god drøm lenger! Hvilken dobbel katastrofe og dom over oss fedre: ikke bare har vi frarøvet våre barn den omsorg og vern vi var satt til gi dem, men vi har inngitt dem med skrekk.
På et dypt vis har også dette smittet over på vår forhold til Gud:
1. Hvem trenger ham? Han viser seg jo ikke? Faren er jo de fraværende. Fraværet av Gud, og likegyldigheten til ham preger sterkt tiden vår.
2. Han er farlig! Hvem vet hva han vil finne på om han finner meg! Skrekkbildet av Gud som voldelig og hensynsløs spres blant de nye ateistene: Ikke bare ikke finnes han, han er også ond! Dette skrekkbilde finner gjenklang hos mange i dag.
Vi vet ikke lenger at det vi trenger mest av alt i våre liv, er ikke lykke, ikke berømmelse, ikke en gang evig liv, men Gud selv! Det at vi ikke vet dette store tragedien! Den største: Og det at vi i tillegg er redd for himmelsk Far:
Hele Bibelens fortelling bærere med seg dette temaet, fra den første atskillelsen, hvor himmel og jord blir skilt, til de siste sidene i Bibelen Hvor det står at Gud skal bo blant sitt folk, himmelen senkes ned på jorden.
I Det gamle testamentet hører vi hvordan Gud lovet å bo blant sitt folk i tempelet; men bak mage gjerder, vegger, og lag med teltduker. T.o.m. Hans nærvær vitnet om avstanden! Og så kunne sangere og profeter snakke om den dag da Gud vil bo iblant sitt folk, gjemt i et ord: Immanuel
Så kommer Jesus, hvor Johannes beskriver han som nettopp det guddommelig Ordet, som ”tok bolig i blant oss.” Nå Jesus sier jeg går bort, er det i denne sammenhengen: han trekker ikke bort sitt nærvær, men vil sende Ånden, som er Hans nærvær i sitt folk. I GT: bare innenfor gjerder, teltduker vegger, bare offer, presteskap. Nå vil Gud bo i hver kristen, + det kristen fellesskap!
Den som tror på Jesus er ”Guds tempel”. Derfor kroppen så viktig: den er Guds, og den skal brukes for å ære ham! Og derfor er det kristne fellesskap så viktig: der har Jesus lovet å være blant oss på en spesiell måte.
Vår tekst tar for seg to vanskelige ting ved dette, og som går rakt imot kulturen vår
1. Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.
Gud skal elskes!
Forutsetning 1: At det finnes en Gud
Forutsetning 2: Gud ønsker en relasjon til oss; det gjør kjærlighet meningsfull i forh. til Gud!
Gud vil ikke bare betraktes på avstand. Som en far som leser avisen, nyhetene, som helst ikke skal forstyrres. Gud står over skulderen i alt du gjør, ønsker å bli involvert! Han følger deg overalt, og såres av at du behandler hans som luft.
Han har tanke for DEG. Men du må åpner for han: han vil aldri tvinge seg på: venter og venter
Forutsetning 3: At Jesus er eneste veien til Faderen,!!!
Hvis vårt problem er tapet av Gud, er eneste løsning å få ham tilbake. Alt annet er kvakksalveri og avledninger.
Det er ikke riktig at alle religioner leder til samme mål. Ingen som har lest hva rel selv sier, kan hevde dette!
i Buddhismen er nøkkelen opplysningen, som viser deg årsaken og løsningen til lidelsen, og ustslukke livstørsten, Nirvana
Hinduisme: å befris fra sjelevandringskretsløpet og forenes med Brahman
Alle religioner er egentlig ekskluderende: selv mest ”tolerante” hinduismen kan bare tolerere det som passer inn i systemet, og ikke det som utfordrer hele systemet.
Fordi Gud ikke er et religiøst prisipp, eller udefinerbar kraft, energi, men et levende personlig vesen, med tanker, vilje og følelser, så innebærer det å elske Gud, å respektere hva han ER, ikke bare hva vi vil ha ham som:
han er hellig, det vil si god,
de 10 bud: åpenbaring av hvem han er
Elsker du meg, HØRER du på meg, tanker, drømmer, liker, frykter.
Elsker du meg, så handler du deretter, og tar hensyn.
I et venneforhold, kontra autoritetsforhold:
1. Han er sjefen, ikke bare kameraten. Å bry seg om hva han sier, ikke bare fordi ufattelig god venn: selvfølge! Derfor du har arbeidet! nødvendig for at bedriften lykkes.
2. Gud er skaper, ikke bare venn! Det han vil, er det som er best for deg og andre: En bil trenger kjentmann for å repareres, ellers skadet. Gud er kjentmannen som vet hva du trenger. Hans vilje er den gode, som bruksanvisningen!
Gud har ikke sære, ville krav og bud: (gå på kaien og hopp i sjøen, hink på en fot gjennom Markens mens du spiller lisa gikk til skolen på blokkfløyte). Det at vi går rundt og fru\ykter hva Gud skal finne på hvis jeg overgir meg helt, viser nettopp hvor langt vi er kommet fra ham, mistanken om hans kynisme, likegyldighet, ondsinnethet.
Elsker du Gud?
Holder mine bud
Vises i hvordan du lever:
1. bryr du deg om hva som er Guds vilje? Setter du deg inn i hva Gud vil? (bedriftens plan, bruksanvisningen, redningsaksjonen)
2. kjemper du for å leve det han sier? Spm. er ikke om du fullkomment lever opp til hans standard.
Noen: ”kjærlighet”. Ingen grenser. Bare har gode motiver, bra. Jesus ikke den ”romslige” rockepresten som sier alt er vel, ikke så farlig, Gud er kjærlighet.
Jesus sa:
Ikke bare drap er galt, men si ”tosk” er krenking av menneskets verd, og av Gud selv.
Ikke bare bryte ekteskapet galt, men i hjertet å begjære noen, krenker ekteskapet, og den Gud som innstiftet det.
Dermed har Jesus ikke fjernet budene eller grensene, men innskjerpet dem. Vi alle avsløres jo her som Guds fiender i ord og tanke.
Når Jesus ber om lydighet, ber han ikke om fullkommenhet, men at du blir med på hans side, innrømmer at han taler rett om livet og deg, og at du strekker deg etter det gode livet han selv viste oss. Og det er noe mye mer enn å leve ordentlig, mye mer enn å kjempe politiske kamper for Guds vilje i samfunnet; selv om dette også er viktig. det er selv å trekkes inn i livet med Jesus, i kampen for Guds framtid, mot det onde i mitt liv, og for det gode.
Holder fast på mitt Ord:
Guds Ord, overlevert gj. profeter og apostler: Det er noe vi ikke kan endre på tilpasse (selv om vi i hver generasjon må forsøke å se hva vi utfordres av). Grunnvoll.
Splittelse i dag gjennom kristenheten: noen sier vi ikke forpliktes av apostler og profeter. Spm er ikke HVA bibelen sier, men OM vi forpliktes av det. Et kristenfolk som ikke binder seg til Guds ord, er nødt til å bli barn av sin egen tid, tidsånd.
2. Hvorfor ikke åpenbare deg for verden?
1) Fordi skal Gud vise seg: i relasjon, kun for de som åpner seg.
”Den som elsker meg”
Gud kan bare bo blant dem som er i sannhet, både om seg selv, og Ham!
2) Fordi Guds folk er Guds brev for verden:
Det kristne fellesskap,
De kristne mennesker
Vi har fått Guds Ånd, her skal folk trekke, møte medmennesker, møte Jesus.
Txt. 1:
Joh 14: Løftet om Den hellige ånd
15 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
22 Judas – ikke Judas Iskariot – sier til ham: «Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?» 23 Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, som har sendt meg. 25 Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. 26 Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.
Kjærlighet:
hva?
Gud: hvordan elske? Ser jo ikke?
Lydighet:
Elske = respekt = lytte og lyde
- gjelder alle, også på like nivå
- gjelder mer dem over deg
Hierarki vs demokratisk
14:8–17 Revealing the Father Clearly
14:8. John may wish his readers, most of whom were more immersed in the Bible than most modern readers, to think of Exodus 33:18, where Moses asked to see God’s glory; cf. comment on John 1:18 and 14:21–22.
14:9–11. The Old Testament sometimes spoke of God’s Spirit inspiring or anointing the prophets for his work. Jesus’ words here go beyond that idea, but it is the closest parallel available.
14:12–14. Here “works” (KJV, NASB, NRSV) could refer to righteous deeds, as often in Judaism (e.g., 8:39), or to miraculous works such as Jesus wrought (5:17; 10:32), or to both. (The works are quantitatively greater because Christ’s work is multiplied through all his followers.) In this context Jesus’ words are an invitation to radical faith: Jewish tradition allowed that some very pious teachers could receive from God almost anything they asked because of their intimate relationship with him, but never applied this possibility to the majority even of the pious. This promise also goes beyond claims made for most charms in pagan magic. Magic had no emphasis on relationship with the power addressed and sought only to manipulate forces for the manipulator’s ends (contrast 14:15).
Ancient Judaism used “name” in so many overlapping senses that the context tells us more here than the background. In the Old Testament “name” often meant reputation or renown, and when God acted “on account of his name” it was to defend his honor. “In the name of God” could mean as his representative acting on his behalf (Ex 5:23; Deut 18:19–22; Jer 14:14–15), according to his command (Deut 18:5, 7), by his help (Ps 118:10–11; Prov 18:10) or using his name in a miraculous act (2 Kings 2:24). (When rabbis passed on traditions “in the name of” other rabbis it simply means that they were citing their sources, their basis of authority for the tradition.) In prayer, calling on a deity’s name simply meant addressing him (1 Kings 18:24–26, 32; 2 Kings 5:11; Ps 9:2; 18:49). In the Old Testament and later Judaism “Name” could also simply be a polite and roundabout way of saying “God” without uttering his name.
In this context “name” means something like: those who seek his glory and speak accurately for him, who are genuinely his authorized representatives. Nothing could be further from the pagan magical use of names that sought to manipulate spiritual forces for one’s own ends.
14:15. Here Jesus cites another Old Testament idea (e.g., Ex 20:6; Deut 5:10, 29; 6:5; 11:1, 13, 22; 13:3–4; 19:9; 30:6, 14). In Ezekiel 36:27, the gift of the Spirit enables one to keep the commandments (Jn 14:16).
14:16. The background for calling the Spirit “Counselor” (NIV) or “Helper” (NASB) is debated, but it is probably a courtroom image: one sense of the term is “advocate,” “defending attorney,” “intercessor”; see comment on 16:8–11. In Jewish depictions of God’s heavenly court, angels and divine attributes could serve as accusers or advocates, but Satan is the primary prosecutor, and God (or his favored attribute of mercy, or Michael) defends Israel. Here the Spirit is “another” advocate like Jesus (cf. 9:35–41, where Jesus defends the man put out of the synagogue and accuses his accusers); Judaism was also familiar with the idea of a “successor” who carries on a predecessor’s work.
14:17. The Spirit of truth guides God’s people in the way of truth—into fuller revelation of Jesus, who is the truth (14:6; 16:13). The Dead Sea Scrolls contrast the spirit of truth with the spirit of error (cf. 1 Jn 4:6).
14:18–31 Jesus’ Coming and Revealing
14:18–20. In the Old Testament, “orphans” (NASB, NIV) were powerless and needed a legal defender. The context here refers to Jesus’ coming to them and leaving his presence in them by the Spirit (20:19–23).
14:21–22. Israel believed (rightly) that God had given them a special revelation in the law that the nations did not have. The language of “manifesting” (KJV) or “revealing” (NRSV, TEV) himself to them recalls God’s revealing himself to Moses on Mount Sinai (see comment on 1:14).
14:23–24. Jewish teachers spoke of God’s presence residing in a special way among those who studied his law; Jesus speaks of God’s presence residing in each believer continually as an individual temple for his presence. That God dwelt in his temple and among his people was standard Old Testament teaching; that his laws were written in the hearts of his faithful and that his Spirit moved among his prophets were also taught in the Old Testament. But Jesus broadens and personalizes this perspective in a manner unparalleled in extant ancient literature. The Dead Sea Scrolls speak of the Spirit being active among God’s people, but this activity is not nearly as extensive as the prophetic and charismatic activity found in the New Testament.
14:25–26. Some of the functions Jesus lists here for the Spirit were attributed in Judaism to divine Wisdom, which was associated with God’s Spirit as well as his law in some popular, pre-Christian Jewish writings (cf. also Neh 9:20; Ps 143:10). In a Jewish context, “teaching” could include elaborating and expounding; rote memorization was also an important part of ancient learning.
14:27. Jewish teachers highly extolled peace (especially in terms of relationships with others).
14:28–31. For verse 29, see comment on 13:19; for verse 30, see comment on 12:31; for “love” and “commandments” in verse 31, see comment on 14:15. Jesus’ obedience to the Father includes his mission to the cross in 14:31, where he also summons his followers to participate in that call (“let us go”). Thus the world could know Jesus’ true identity (12:32–33; 17:21).
Joel: Når Ånden blir utøst
En gang skal det skje
at jeg utøser min Ånd over alle mennesker.
Deres sønner og døtre skal tale profetord;
de gamle blant dere skal ha drømmer,
og de unge skal se syner.
2 Selv over treller og trellkvinner
vil jeg utøse min Ånd i de dager.
3 Jeg lar jærtegn vise seg
på himmelen og på jorden:
blod og ild og røksøyler.
4 Solen forvandles, den formørkes,
og månen blir som blod
før Herrens dag kommer, den store og skremmende.
5 Men hver den som påkaller Herrens navn,
han skal bli frelst.
For på Sion-fjellet og i Jerusalem
skal det finnes en flokk som har sluppet unna,
slik Herren selv har sagt.
Blant dem som har berget seg,
er de som Herren kaller.
Herrens dom over folkene
6 For se, i de dager,
på den tid da jeg vender lagnaden
for Juda og Jerusalem,
7 da vil jeg samle alle folkeslag
og føre dem ned i Josjafats dal.
Der vil jeg holde rettergang med dem
om Israel, mitt folk og min eiendom,
som de spredte blant folkene.
De delte mitt land
8 og kastet lodd om mitt folk;
de gav en gutt for en skjøge
og solgte en pike for vin – og drakk.
Efes 2: 14 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp 15 har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. 16 I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. 17 Han kom og forkynte fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. 18 Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. 19 Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. 20 Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. 21 Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, 22 og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.
2:11–22 United in the New Temple
2:11–13. In ancient Jewish beliefs, non-Jews could never participate in the fullness of the covenant without circumcision, although they could be saved by keeping some basic commandments. To be circumcised was to be grafted into the community of Israel, to become part of God’s covenant people.
2:14–16. Paul writes this letter from prison because he has been falsely charged with taking a non-Jew inside the temple in Jerusalem (Acts 21:28). Taking a non-Jew beyond a particular dividing point in the temple was such an important breach of Jewish law that the Romans even permitted Jewish leaders to execute violators of this law. Paul’s readers in Ephesus and Asia undoubtedly know why Paul is in prison (Acts 21:27, 29); thus for them, as well as for Paul, there can be no greater symbol of the barrier between Jew and non-Jew than “the dividing wall” of verse 14. But Paul says that this dividing wall is shattered in Christ. “He is our peace” might (but need not) reflect the Hebrew of Micah 5:5.
2:17–18. Isaiah 57:19 could be understood as referring to the scattered seed of Israel as those “who were far away,” but not long before this passage God had promised that his house would be for foreigners too (Is 56:3–8). This text thus fittingly expresses Paul’s point concerning the unity of Jew and Gentile in the new temple (cf. also Acts 2:39).
2:19–22. In the Old Testament, the only division in the temple was between priests and laity, but by Paul’s day architects had added barriers for non-Jews and for women (contrast 1 Kings 8:41–43); Paul says these barriers are abolished in God’s true, spiritual temple. Some other Jewish writers spoke of God’s people as his temple, but only Paul and other early Christians recognized that this new temple included non-Jews. (Paul derived the image of Christ as the cornerstone from Ps 118:22, probably via Jesus’ teaching; see comment on Mk 11:10.)
Around the time Paul was writing these words, arguing for racial unity in Christ, Jews and Syrians were massacring each other in the streets of Caesarea, a city where he had been not long before (Acts 23:23). Here Paul does not simply mimic a common stand against racism in his culture; he condemns racism and segregation of a religious institution even though he has to challenge his culture to do so.