Matt 12 Bare ord 2

Gunnar Elstad:

Bare ord ?

Preken i Misjonssalen søndag 3. september 2006. 

Tekst: Matt 12,33-37.

Gud har skapt oss med evne til å kommunisere med hverandre. Jeg tror han gav oss ordene for at vi skulle komme hverandre nærmere, ha mulighet til samhandling og lovprise ham.

Ord kan bygge opp. Ord kan formidle varme. Ord kan gi nytt mot og nye krefter. De kan gi deg hjelp til å tro at du er verdifull og duger.

Men det som Gud har gitt oss som noe godt, kan vi misbruke til noe vondt.

Vi kan nemlig også bruke ordene til å bryte ned. Ord kan formidle kulde. De kan gjøre deg motløs og matt. De kan få deg til å føle at du er verdiløs og udugelig. Jeg kan uten vanskelighet si ord til deg som får deg til å ligge våken til natten.

Verden er faktisk ganske full av mennesker som har det vondt på grunn av ord som har truffet dem.

Voksne mennesker kan fremdeles ha det ordentlig vondt på grunn av fars sinte ord eller mors kritiserende eller bebreidende ord. Eller kanskje var det mor som var sint og far som var kritisk. I alle fall har ordene skapt varig smerte.

Verbal mobbing skal skade et menneske for livet, og mange er skadet.

Lærere kan ha stemplet elever som dumme, udugelige og håpløse i den grad at mange voksne fremdeles går rundt og tror at de er dumme, udugelige og håpløse. Jeg har møtt mange slike.

Ektefeller kan forgifte hverandre med kritikk, beskyldninger, anklager og bebreidelser. De kan sable hverandre ned og gjøre hverandre fullstendig motløse. Når jeg som veileder har sittet i skuddlinjen en times tid, kan jeg føle meg helt utslitt. Da kan jeg bare fantasere om hvordan de har det de som skyter og blir beskutt hver eneste dag hele året igjennom

Til og med i det kristne fellesskapet kan vi si de utroligste ting til hverandre. Vi kan nedvurdere hverandre, mistenkeliggjøre hverandre, signalisere at de andre er dummere eller mindre åndelige enn vi er selv. Alt er mulig.

De som leser kristelige dagsaviser og synes det går hardt for seg på debattsidene der, skulle bare vite hva som står i de mange innleggene som går rett i papirkurven fordi de er for grove til å komme på trykk. Men de er skrevet av kristne mennesker.

Ofte tror vi om oss selv at vi ikke har makt og ikke kan utrette noe. Det er ikke sant. Du og jeg har en enorm makt. Om vi ikke har skytevåpen, har vi i alle fall ord. De treffer like sikkert som moderne prosjektiler – kanskje enda bedre. Og vi gjør ofte stor skade.

Teksten i dag taler om et godt tre og et dårlig tre. Det gode treet bærer god frukt. Det dårlige treet bærer dårlig frukt.

Hva slags tre er du? Hva slags tre er jeg?

Svaret er at vi er både gode og dårlige trær - samtidig.

Vi har fremdeles et dårlig tre, et gammelt menneske, en ond natur, et ”kjød” som ikke vil det gode, men tvert imot liker å såre andre, jekke dem ned, gjøre dem små og ta motet fra dem.

Den gamle naturen har lett for å se andres feil og svakheter. Det er mye lettere å sette opp en liste over ti ting jeg er misfornøyd med når det gjelder andre mennesker eller fellesskapet. Å skrive en liste over ti ting som er positive, sliter vår gamle Adam og Eva med.

Vår gamle natur er ofte fattig på gode ord, men er mer enn villig til å komme med kritikk, bebreidelser, anklager og mer av samme slag.

I Gal 5,19 ff underviser Paulus oss om denne onde naturen. Og nå må vi ikke la oss lure: Uansett hvor lenge vi har vært kristne, vil vår gamle natur stadig prøve å prege ordene våre. Og stadig lar vi vår onde natur slippe til.

På den andre siden har Gud begynt å skape noe helt nytt i oss. Den Hellige Ånd har tatt bolig i oss, og han vil prege oss med ”kjærlighet, overbærenhet, vennlighet, godhet” for å nevne noe av Åndens frukt (Gal 5,22). Det nye mennesket vil bruke ordene til å skape varme, bygge opp og gi nytt mot. Gud har allerede øst kjærligheten ut i våre hjerter (Rom 5,5).

Inntil Jesus kommer igjen, er det imidlertid en kamp mellom det gamle og det nye mennesket. Og den kampen er hard. Vårt gamle menneske vil hele tiden prøve å styre våre ord til å bryte ned. Vårt gamle menneske gjør det på flere forskjellige måter.

Utenfor kirkene i Amerika kan det stå store plakater med ord til ettertanke. En kirke hadde en gang følgende slagord: ”Hver gang du åpner munnen din, er hjertet ditt på utstilling”.

Jeg tror det er sant, men liker det ikke. Hjertet mitt er stadig på utstilling. Det er ikke alltid noe vakkert syn..

La oss starte med løgn. Du og jeg har et gammelt menneske som faktisk ønsker å lyve rett og slett fordi det er behagelig og mange ganger lønner seg.

Vi lyver for å flykte fra ansvar. Vi lyver for å oppnå fordeler. Og vi lyver for å gjøre oss selv mer interessante.

Noen løgner er svarte. Noen har vi lyst til å kalle hvite, selv om de kanskje befinner seg et annet sted på gråskalaen. Men det er fortsatt løgn det er snakk om.

Noen ganger overdriver vi litt fordi det passer oss. Andre ganger underdriver vi litt fordi det passer oss. Når sannheten blir for ubehagelig, flykter vi fra den.

Dersom du sier at du aldri lyver, er jeg ikke sikker på at jeg tror deg. Jeg husker en vits fra barneskolen. Det var en aktverdig prest som nærmet seg noen fylliker som satt i ring rundt en flaske. ”Hva er det dere driver med?”, spurte presten. ”Jo”, var det en av dem som svarte, ”vi har en konkurranse. Den som kan komme med den verste løgnen, får ta en slurk av flaske”. ”Fy da”, sier presten indignert, ”jeg lyver aldri!”. Da griper den ene fylliken tak i flaska, rekker den til presten og sier: ”Du vinner. Ta hele flaska”.

Vårt gamle menneske kan også prøve seg som sannhetsapostel. Det ser det som sin misjon her i verden å fortelle folk sannheten.

Av og til har kanskje du også følt deg ”kalt” til noe slikt. Og, ærlig talt, det kjennes deilig virkelig å få sagt sannheten til noen. Vi liker å tro at de bare har godt av det.

Problemet er bare at når vi lengter etter å si folk sannheten, er det all grunn til å tro at lengselen kommer fra vårt gamle menneske.

Vårt nye menneske vet nemlig at sannheten gjør vondt. Vårt nye menneske vet at dersom sannheten skal bygge opp, så må den fremmes både med varme, kjærlighet og ydmykhet. Det nye testamente sier noe om dette (Matt 18,15; Gal  6,2; 1 Tim 5,1-2;).

Vårt gamle menneske synes derimot at det er så deilig å jekke folk ned noen hakk, at det ikke er så nøye med verken varmen, kjærligheten og ydmykheten.

Baktalelse er også noe for vårt gamle menneske.

"Kjærligheten skjuler en mengde synder", sier Peter (1 Pet 4,8).

Når vi baktaler, gjør vi det rake motsatte: Vi setter andres synder på utstilling. Det kjennes godt at de ikke er bedre enn oss. Det kjennes enda bedre dersom de er verre enn oss.

Det er noe i meg som så gjerne vil tro på det negative jeg hører. Jeg begynner faktisk å studere dette mennesket for å finne bekreftelse på det jeg allerede tror. Og når jeg ser etter bekreftelser, finner jeg som regel bekreftelse. Jo mer jeg tror at du er en hykler, jo flere tegn vil jeg finne på at du er det, og jo vanskeligere blir det for meg å registrere at du faktisk er et ærlig og flott menneske.

Og så kjennes det godt å kritisere andre mennesker slik at jeg får en følelse av at de er litt verre enn jeg er selv – eller i alle fall ikke bedre. Hvorfor opphøye seg selv når en kan fornedre andre.

Og tunge jobber. "En liten ild kan sette den største skog i brann" sier Jakob (3,5) når han snakker om tungen vår.

Luther sier i sin store katekismus, i forklaringen til det åttende bud: "Foruten vårt legeme, vår ektefelle og vårt timelige gods, har vi enda en skatt som vi ikke kan unnvære, og det er ære, godt navn og rykte. For det nytter ikke å leve blant folk når en blir vanæret og foraktet av alle. Likeså lite som Gud vil at ens penger og gods skal bli tatt fra en, like lite vil han at ens gode navn, rykte og ære skal bli tatt fra en eller ødelagt". "Jeg kan vel se og høre at min neste synder. Men å fortelle det til andre, har jeg ingen befaling til. Hvis jeg nå farer i vei og dømmer og fordømmer, så faller jeg i en synd som er langt større enn nestens...."

Når vi har satt ut et rykte, er det praktisk talt umulig å stoppe det. Selv om vi prøver å ta det tilbake, vil de fleste tenke: "Ingen røyk uten ild". En som med urette har fått et dårlig rykte, må kjempe i årevis for å bli kvitt det.

Bibelen gjør det klart for oss at baktalelse er en alvorlig synd (Sal 15,3; 101,5;). Paulus er oppriktig redd for at baktalelse skal prege menigheten (2 Kor 12,20). Baktalelse er også nevnt i lastekatalogen i Rom 1,30. "Den som baktaler andre, skiller venn fra venn" (Ordsp 16,28). Det hatet vi skjuler, kommer ofte ut som baktalelse (Ordsp 10,18-19; 26,24-26).

Vårt gamle menneske kan opptre i en grov utilslørt utgave og i en forfinet og tilsynelatende from utgave.

I den forfinede utgaven kommer jeg med ord som på overflaten er greie nok. Men de har en undertone. De har en tvetydighet. De stikker.

Jeg regner med at du i alle fall har møtt noen slike mennesker. Du vet ikke helt hva det er, men du føler deg aldri tygg sammen med dem. De stikker. Du får en følelse av uuttalt kritikk. Du får en følelse av a de hele tiden vil belære deg eller sette deg på plass.

Eller kanskje er du et slikt menneske selv og til og med forsvarer en slik måte å kommunisere på.

”Alle feiler vi ofte. Den som ikke forgår seg med sine ord, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele kroppen i tømme”, sier Jakob (3,2).

Tekstene denne søndagen lar altså verken deg eller meg slippe unna. De avslører våre synder og minner oss om at vi virkelig trenger evangeliet.

Så kaller de oss til bekjennelse og bot. Vi må verken bagatellisere eller benekte problemet. ”Den som skjuler sine synder, går det ikke vel. Den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet” (Ordspr 28,13).

Når vi lever i Guds lys, kommer til Jesus og bekjenner våre synder, skjer der minst to gode ting: Vårt gamle menneske dødes, og vårt nye menneske blir styrket

Det er ikke noen trøst at andre også sliter og at jeg er i ”godt” eller dårlig selskap. Lider jeg av en dødelig sykdom, blir jeg ikke friskere av å høre at du også er syk. Vi kommer til å dø begge to.

”Den som ikke forgår seg med sine ord, er en fullkommen mann”, sier altså Jakob. Jeg har nesten lyst til å si: ”Rekk opp hånda alle dere som er fullkomne her. Rekk opp hånda dere som føler at dere ikke har noe å be Gud om tilgivelse for når det gjelder bruk av ord”.

Gud vil gjerne tilgi. ”For du, Herre, er god og tilgir gjerne”, står det i Sal 86,5. ”Du er rik på miskunn mot alle dem som påkaller deg”. Når du har bekjent dine synder, kan du vite at du er renset og tilgitt for Jesu skyld. Da kan samvittigheten din være fri så du går videre med faste skritt, rett rygg og løftet hodet.

Men det er altså samvittigheten som skal være fri, ikke ditt gamle menneske. Ditt gamle menneske som ønsker å såre og rive ned, skal daglig avsløres, druknes og dødes. Det har ingen tillatelse til å fortsette sin onde gjerning.

Kanskje har vi til nå hovedsakelig beskrevet det gamle mennesket. På tide kanskje at vi tenker litt på hvordan vi kan oppmuntre det nye.

Nok en gang: Er du en gjenfødt kristen, har Den Hellige Ånd tatt bolig i deg. Da rommer du både kjærlighet, vennlighet, overbærenhet og godhet. ”Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd”, sier Paulus (Rom 5,5). Om ditt gamle menneske hadde mange seire i går, så forvent at Ånden kan få mange seire i dag.

Si noe godt til dine medmennesker. Grunnen til at vi ikke gjør det, er ofte at vi har vokst opp i et miljø der dette ikke har vært vanlig. Vi føler oss dumme eller flaue når vi skal si noe godt. Ok, da får vi si noe godt på tross av at vi føler oss dumme eller flaue. Det viktigste er ikke hva vi føler, men hva vi gir til vår neste.

En regel vi kan øve oss på, er at før vi sier noe negativt til noen, skal vi ha sagt minst tre positive ting til dem. Gud har nemlig skapt alle mennesker i sitt bilde. Uansett hvor store syndere vi er, er det fremdeles noe godt der. Vi har bare ikke øvd oss opp til å se det.

Ord kan varme, trøste, bygge opp, skape trygghet, styrke fellesskapet og lindre smerte. Derfor ber Paulus om at Gud setter oss i stand til "alt godt i ord og gjerning" (2 Tess,2,17).

Ordene våre an også brukes på en god måte overfor Gud. "La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn", formaner Hebreerbrevet (13,15).

En av lesetekstene denne søndagen er Sal 40. Der sier salmisten: "Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud". Slike lovsanger vi Gud gjerne høre.