Mrk 10 Ekteskapet Guds ordning

Gunnar Elstad:

Ekteskapet –

Guds ordning.

Tale i Misjonssalen søndag 21. oktober.

Prekentekst Markus 10,2-9.

Det er en vanskelig tekst vi har foran oss denne søndagen.

Den er ikke vanskelig fordi den er uklar. Tvert imot, den er vanskelig nettopp fordi den er så klar.

Den berører et sårbart område av livet. En som står på en talerstol denne søndagen, må regne med at det er tilhørere som har en skilsmisse bak seg eller ser muligheten for at de har en foran seg. Noen har foreldre, barn eller andre nære slektninger som har opplevd at ekteskapene deres har gått i oppløsning. Det har vært vondt og sårt. Kanskje har det også gitt skamfølelse og frykt for andres reaksjoner.

Når så mange ekteskap går i oppløsning, er det lett å bli skeptisk til at et ekteskap kan være noen varig ordning. Det er ikke så få som har opplevd sine foreldres ekteskap som så vanskelige og vonde at de rett og slett har blitt skeptisk til å gifte seg.

Når så mange går fra hverandre, blir det også mye lettere å tenke i retning av skilsmisse når ekteskapet blir strevsomt og utfordrende. Jo flere som gjør noe, jo mer akseptabelt føles det. ”Folk flest” er for mange et mye sterkere argument enn ”Bibelen sier”

Det er andre ting vi også må være oppmerksomme på når vi forkynner ut fra en slik tekst.

Mange føler at det vi sier og skriver om dette temaet ofte virker fordømmende og avvisende. Så trekker en den slutningen at dersom en opplever vanskeligheter i samlivet, så er det ingen vits i å søke hjelp hos kristne sjelesørgere og ledere. De vil bare strø salt i såret.

Så skjuler en heller problemene og later som om alt er vel. Og den dagen en går fra hverandre, kommer det som en stor overraskelse på de andre i forsamlingen. Alt så så bra ut. Ingen visste om smerten og vanskelighetene.

Jeg vet ikke om jeg klarer det, men jeg har i alle fall et inderlig ønske om å tale om dette temaet på en slik måte at de som måtte slite i ekteskapet ikke behøver å skjule det, men tør å søke hjelp. Og jeg ønsker meg kristne fellesskap der det å søke hjelp blir sett på som en seier, ikke et nederlag. Utallige ektepar har fått god hjelp gjennom samtaler og ekteparveiledning.

Et viktig spørsmål før vi går videre er: Hva tenker du om Guds bud, rent generelt?

Ser du på Guds bud som retningslinjer han har gitt oss for at vi skal ha det godt både som enkeltmennesker og som fellesskap? Eller tror du at du får det bedre dersom du kan sette Guds bud til side?

Som sagt er det ofte viktigere for oss hva miljøet rundt oss godtar enn hva Gud godtar. Da oppleves det både hardt og ukjærlig å holde fast på Guds bud.

Statistikken oss i alle fall et hint om at Guds bud ikke er så dumme. Den lykkelige skilsmisse ser ut til å være en myte. En skilsmisse gjør som regel veldig vondt, i alle fall for den som føler seg forlatt. Den føles ofte mindre vond for den som har tatt initiativet til å forlate. Barna vet ikke lenger hvem av foreldrene de skal holde med og hvem de skal være mest lojale mot. Et samlivsbrudd medfører oftere enn mange tror betydelige følelsesmessige og psykiske smerter.

Statistikken forteller oss også sjansen for at ekteskap nummer to ryker er enda større en sjanse for at det første ekteskapet gjør det. For hver gang en skiller lag, øker sjansen for at det neste samlivet heller ikke blir varig. Og smertene øker.

En annen viktig observasjon: De som ser på Guds bud som gode ordninger og ikke ser på samlivsbrudd som en reell mulighet, er mye mer motiverte for å få hjelp. Og de blir oftere hjulpet og kommer lettere igjennom kriser og problemer.

Det vi innerst inne tror, er altså ikke bare noe som fyller hodet vårt. Det preger også livet vårt. Derfor er dette spørsmålet viktig: Hva tenker du om Guds bud? Tror du som Paulus at budet er ”hellig, rettferdig og godt” og at det følger velsignelse med å følge det? Eller tror du at du blir lykkeligere dersom du ikke følger det og gjør det du selv føler mest for?

La du merke til hvor klart dagens tekst sier at Gud ikke vil at ektefeller skal gå fra hverandre? Det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille.

Men, sier teksten, vi mennesker har harde hjerter. Det som foregår mellom oss når vi har vrangsiden ut, er slett ikke pent. Det går an å såre hverandre så lenge og på så mange måter at verken sjelesorg eller terapi ser ut til å kunne hjelpe. En skilsmisse kan noen ganger faktisk være det minste av to onder.

Nok en gang må vi understreke at en skilsmisse aldri er et gode, men kun, i beste fall, det minste av to onder. Greitt blir det aldri. Men det er altså noen forhold som ikke kan bli legt.

Da kommer et annet spørsmål: Kan en gifte seg på nytt dersom en er skilt?

Det er ikke få ganger jeg har sittet sammen med mennesker som har stilt dette spørsmålet, og jeg har av hele mitt hjerte ønsket at jeg kunne si at ja, det er mulig.

Men uansett hvor sterkt jeg ønsker at jeg kunne si ja, klarer jeg ikke finne ett eneste bibelvers som sier at det er ok. Alle bibelversene som sier noe om å gifte seg igjen, sier at dette ikke er noen mulighet dersom en vil leve etter Guds vilje.

Da må altså spørsmålet stilles: Hva tenker jeg egentlig om Guds bud? Tror jeg at det følger rik velsignelse med å følge dem, eller tror jeg livet blir ødelagt dersom jeg følger dem?

Nå har jeg lyst til å velge en litt annen vinkling for resten av denne talen. Da vil jeg gjerne spørre: Hva har du opplevd mest av i kristne sammenhenger: Sterke ord mot skilsmisse, eller praktisk hjelp til å få et samliv til å fungere best mulig?

Jeg skulle ønske vi kunne komme dit hen at det var dette siste vi hørte mest av i kristne forsamlinger. Det er mye bedre å få hjelp og støtte før problemer oppstår enn å få formaninger mens en har problemene opp til halsen. Ingenting er bedre enn forebygging.

For en tid siden hadde vi ekteparkurs her i Misjonssalen. Jeg innrømmer at jeg rett og slett ble sentimental av å se at 29 unge par komme til disse kurskveldene for å få hjelp til bedre å forstå hverandre og til bedre å kunne kommunisere med hverandre. Det var et nydelig syn.

Da jeg for mange år siden var på kurs på familieavdelingen på Modum, ble jeg også sentimental. For første gang fikk avdelingen inn et par samboere som ville ha hjelp til å fortsette samlivet. Jeg innrømmer jo at jeg gjerne skulle sett at de var motivert for å gifte seg, i alle fall etter endt behandling. Men det som gjorde så inderlig godt var altså at de ikke så på et samboerskap som noe de lettvint kunne komme ut av. De ville kjempe for det. De søkte hjelp! Tenk om alle kristne ektepar ville gjøre det samme!

Det er noe godt og rikt som skjer når to mennesker blir ett. Enhet, nærhet og fellesskap er noen av våre viktigste og dypeste behov. Gud har skapt oss sånn.

Men enhet, nærhet og fellesskap er aldri helt enkelt.

Gud har skapt bare ett eksemplar av hvert menneske. Når to ulike mennesker skal bli ett og leve sammen, da kan de oppleve at de både blir overrasket, skremt, irritert eller oppgitt over at den andre er så inderlig forskjellig fra en selv. Og dersom en da tror at det er en selv som er ”normal”, mens den andre er ”unormal”, kan det fort gå galt. Kanskje noe av det viktigste i et samliv er at en har respekt for den andres særegenheter. Dersom forakten kommer, kan det lett bli fryktelig vanskelig.

Så er det ikke bare to forskjellige mennesker som gifter seg. Det er to syndere. Og syndere kan ikke unngå å såre hverandre. Det er ikke engang interessant å spørre om det kan skje. Det er mye viktigere å snakke om hva må skje etter at det har skjedd. Er den som har gjort noe galt villig til å be om tilgivelse? Har vi såret noen, er det å be om tilgivelse den beste måten å få de sårene legt på. Nå har Lunde Forlag gitt ut en bok om tilgivelse. Den vil være en veldig god hjelp for et hvert ektepar.

For noe år siden var jeg sammen med et nydelig kristent ektepar som hadde et langt samliv bak seg. De fortalte at det var viktig for dem at de hver dag ba sammen. Dersom det ble vanskelig å be sammen, da visste de at det var noe de trengte å snakke ut om, noe som lå der i bakgrunnen og skurret. Jeg tror de hadde et viktig poeng. Underliggende konflikter gjør det vanskelig å be. En åpen kontakt med Gud og med hverandre, kan rydde slike konflikter av veien slik at det blir mulig å be sammen igjen.

Et godt ekteskap er noe en må jobbe for, og i den prosessen blir en ofte sårbar. Dersom en ikke orker å være sårbar og ikke orker å jobbe, er det ikke lett å gi hjelp.

De gode ekteskapene kan beskrives på utallige ulike måter.

Derimot ser det ut til å være lettere å peke på de konkrete tingene som gjør et ekteskap vanskelig. Jeg har lyst til at vi skal peke på noen av de tingene så det ikke blir så lett å la seg lure av dem.

Når Bibelen taler så mye som den gjør om troskap, er det antakelig fordi troskap ikke er noen selvfølge. Det er en reell sjanse for at du som er gift kan bli forelsket i en annen. Slikt skjer oftere enn mange tror.

Det store spørsmålet er ikke om du kan blir forelsket i en annen, men hva gjør du når du har blitt det. Tar du da så mye ansvar for situasjonen at du gjør alt som står i din makt for å slukke den ilden som har blitt tent? Dersom du leker med ilden og tar sjansen på at den dør ut av seg selv, lever du farlig.

Skal ilden slukkes, er det som regel ikke noe annet å gjøre enn å holde avstand. Da blir en ikke med på det kurset som skal holdes på høyfjellshotellet i neste uke. Da melder en seg ikke frivillig til å være med i samme komité som hun eller han er med i. Da unngår en å være alene med vedkommende selv om den andre kanskje synes det er kunstig.

Høres det drastisk ut? Mulig det. Men ekteskapet ditt er vel verd en del drastiske tiltak, er det ikke? I alle fall har slike drastiske tiltak vært en veldig god hjelp for veldig mange, og det på tross av at vi moderne mennesker nødig vil gjøre noe så drastisk.

En forelskelse som stoppes i tide, behøver ikke være farlig. Utvikler den seg til utroskap, blir problemet hundre ganger større. Utroskap er alltid et stort problem. Særlig den som føler seg sviktet kan trenge lang tid før sårene har grodd. Ofte trenger en sjelesorg eller veiledning for å komme over en sli kneik

For mange år siden var det en psykiater på Modum som uttalte at det å være 26 år å ha to barn, er diagnose god nok. En kan bli forferdelig sliten av jobb, husarbeid, barnepass. Og når både han og hun er trette, føler begge seg heller grå. Begge er overbeviste om at de er trettest, og begge føler at det stilles helt urimelige krav til dem. Ektefellen begynner å bli lite spennende.

Så en dag blir en presentert for en som ikke virker sliten eller grå. En person som møter en med interesse og som har overskudd og humor. Det sier ”Pling!”, og forelskelsen har oppstått. Ektefellen kommer helt til kort i sammenligningen med dette nye, spennende mennesket.

Men det er en urettferdig sammenligning. Din ektefelle er nemlig sliten, grå og kan hende lite spennende fordi han eller hun har engasjert seg i å bygge ditt hjem, skaffe de nødvendige inntektene til hele familien og sørge for dine barn. Du vet ennå lite om hvor sliten å grå denne nye personen ville være i samme situasjon.

Har du lagt deg til den vanen at du stadig gir din ektefelle hint om at han eller hun ikke strekker til, aldri er bra nok, alltid burde ha vært mer hjemme, egentlig tjent mer penger, bare for å nevne noe? Tror du ektefellen din først og fremst trenger å jekkes ned, og i alle fall ikke behøver å muntres opp?

I så fall er det da bare et tidsspørsmål før en annen ser at din ektefelle faktisk har noe å bidra med på ett eller annet område, at han eller hun duger, at han eller hun er verdifull. Nok en gang sier det ”Pling”, og ektefellen din blir mer betatt av den andre enn av deg?

Egentlig er det du som har lagt opp til det, selv om ektefellen din selvfølgelig er ansvarlig for hvordan han eller hun håndterer følelsene sine.

Så er det forholdsvis solid forskning på at der kommunikasjonen svikter, der øker sjansen for samlivsbrudd drastisk. Følgende mønstre er særlig uheldige: a) En begynner med å diskutere en bagatell, og så ender det med at en lurer på hvorfor i all verden en kunne finne på å gifte seg. b) Den ene får ikke talt ut før den andre blir så sint eller oppbrakt at en avslappet samtale ikke er mulig. c) Det blir så mye destruktiv kritikk at minst én stadig føler at det ikke er noe som oppleves godt og bra med ham eller henne. Og vi kunne nevne et par mønstre til.

Det er en god nyhet til dem som har det slik: Det går an å lære å kommunisere bedre. Dere klarer det antakelig ikke på egen hånd. Men får dere en trenet medhjelper som kan veilede dere igjennom de verste kneikene, kan dere få det vesentlig bedre. Utallige ekteskap er reddet på denne måten.

Så er det noen ganger en får det vanskelig i et ekteskap fordi en har tatt med seg smerter og problemer som oppsto lenge før ekteskapet ble inngått. Kan hende den ene, eller begge, sliter med en veldig lav selvfølelse. Kan hende den ene, eller begge, har opplevd vold eller misbruk. Kan hende den ene, eller begge, kommer fra familier der de har mottatt lite omsorg og støtte. Og så venter den ene, eller begge, at ektefellen skal kunne hjelpe en ut av disse smertene eller problemene.

Har du det slik, trenger du å høre at ektefellen din antakelig ikke har noen mulighet til å hjelpe deg ut av de smertene og problemene du hadde med deg inn i ekteskapet. Dersom du forventer at ektefellen din skal fungere som en mor eller far for deg, eller være terapeuten din, blir du garantert skuffet og ektefellen din trett og fortvilt

Den beste gaven du kan gi deg selv og ektefellen din, er å søke kvalifisert hjelp hos en annen. Dersom du ikke søker hjelp, vil ekteskapet gi unødig store belastninger.

Så er det altså slik denne søndagen at vi sitter med en bibeltekst som sier tingene mye klarere enn vi moderne mennesker liker. Den taler om ekteskapet som noe som skal vare livet ut, og skilsmisse kun som noe som har med våre harde hjerter å gjøre.

Så lever vi i en kultur der skilsmissestatistikken viser at omtrent halvparten av ekteskapene som inngås også går i oppløsning igjen.

Da tror jeg vi har en god og viktig utfordring foran oss: Hvordan kan vi hjelpe dem som lever i et godt ekteskap til å få et ekteskap som er enda bedre. Og hvordan kan vi hjelpe dem som allerede sliter til å komme ut av et uheldig mønster og finne et mønster der kjærlighet og fellesskap igjen kan få gode kår.

Vi vet dessverre at det ikke er mulig å hjelpe alle som kunne trenge det. Men vi vet heldigvis også at det går an å hjelpe noen – ganske mange faktisk.

Måtte Gud velsigne oss og skape et miljø der det både er mulig å søke hjelp og gi hjelp.

Skilsmisse og gjengifte

 Ifølge bibelen skal et inngått ekteskap vare helt til en av ektefellene dør (Matt 5,31-32; 19,1-9). Hovedoverskriften over ekteskapet er: "Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille." Mange ganger viser det seg at ektefolk som er overbevist om dette, og ikke ser skilsmisse som en løsning på problemene, er langt mer motivert for ekteskapsrådgivning. I slike tilfeller er det ofte mye lettere å gi hjelp.

Men det finnes forhold som har kjørt seg så fast at det ikke er mulig å løse opp problemene. Da skjer det ifølge Jesu ord "fordi dere har så harde hjerter" (Matt 19,8). En skilsmisse kan altså være det minste av to onder. Et fortsatt ekteskap kan noen ganger bidra til å ødelegge både for ektefellene og barna.

Om Bibelen åpner for skilsmisse i spesielle situasjoner, gir den få, om overhodet noen, muligheter for gjengifte. Når gjengifte konkret nevnes, er det som noe som ikke er tillatt (1 Kor 7,11).

Skulle det være en mulighet for gjengifte, må det være for den såkalte " uskyldige part" som har opplevd at den andre har vært utro og gått sin vei. Om Matt 19,9 gir grunnlag for en slik tolkning, er imidlertid omstridt. Men det er mange eksempler også innenfor konservativ kristendom på at det gis en åpning for gjengifte ut fra dette skriftstedet.

Som regel byr det på vanskeligheter å si at en av partene er "uskyldig". Noen vil til og med hevde at det aldri er en uskyldig part i en skilsmisse, men at begge parter har sine feil og svakheter. Og at ingen er feilfri, er det forholdsvis lett å bli enig om. 

Noen ganger kommer vi imidlertid ikke unna at en av partene er betydelig mer uskyldig enn den andre. Det kan f. eks. skje at en av partene innleder et nytt forhold, viser seg å ha psykopatiske trekk, røper usedvanlig sterke bindinger til sine foreldre, eller lignende.

Der mishandling og vold er med i bildet, står vi overfor spesielle problemer. Bare å formane den mishandlede ektefellen til tålmodighet og kjærlighet, er dårlig sjelesorg. Og så dårlig sjelesorg er det dessverre mange som har blitt utsatt for.

Mye tyder på at det er langt mer virkningsfullt å råde den mishandlede til å flytte hjemmefra til den som bruker vold er blitt villig til å søke faglig hjelp. En separasjon for en tid kan ofte være med å vise om det er muligheter for forandringer, og om den som bruker vold er villig til å få hjelp og arbeide med seg selv. Men nå taler vi om separasjon, ikke skilsmisse!

En skilsmisse er i seg selv smertefull og en betydelig krise i livet. Sjelesorgens oppgave er i denne forbindelse å gi hjelp til å bearbeide sterke og vanskelige følelser og gi hjelp og støtte til å nyorientere seg i livet, bygge opp et nytt kontaktnett og reinvestere energien på en sunn og byggende måte. Den sjelesorgen som gis etter en skilsmisse, har meget til felles med den sjelesorgen som gis i sorg- og krisesituasjoner.

Spørsmålet om gjengifte vil som regel melde seg. Tanken på å leve alene uten å få oppleve den fysiske og psykiske nærheten og det spesielle fellesskapet som et nytt ekteskap vil kunne gi, er for de fleste både vond, meningsløs og skremmende. Det er knapt noe vi opplever som så vondt som ensomhet.

Konfrontert med denne smerten, er det høyst forståelig at vi som sjelesørgere kan kjenne et sterkt ønske om å kunne vike unna Bibelens ord mot gjengifte. Så lenge vi skal holde fast på det Bibelen sier, føler vi oss harde, ukjærlige og lite forståelsesfulle. Og om vi ikke føler det slik, kan vi bli oppfattet slik, og det er ikke godt. Anklagene går inn på oss, og vi bruker energi på å takle dem.

Problemet er bare at våre egne følelser ikke gir oss noe grunnlag for å endre på det Bibelen sier.

Litt statistikk

10 000 ekteskap ble oppløst ved skilsmisse i 1997. Det vil si 11,3 av 1000 ekteskap. Det er omtrent det samme som året før. Det vil si at ca 44% av alle inngåtte ekteskap kan ende i skilsmisse dersom skilsmisseprosenten holder seg stabil. Det er flest skilsmisser i alderen 30-34 år. Ekteskapene som ble oppløst, hadde vart gjennomsnittlig 13,7 år.

10 300 barn under 18 år ble berørt av skilsmisse i 1997. Hvert tredje barn født midt på 80-tallet, vil oppleve at foreldrene går fra hverandre. De siste ti årene hadde foreldrebrudd økt med 40% for tenåringsbarn, økningen er på 60% blant førskolebarn.

Det er 2-3 ganger så høy risiko for at samboerforeldre går fra hverandre som gifte foreldre.

Forskningen er i ferd med å ta knekken på myten om den lykkelige skilsmisse. Skilsmisse viser seg å føre til depresjon, dårligere immunforsvar, større alkoholkonsum, større ulykkesrisiko, flere selvmord og generelt høyere dødstall. Skilte menn i alderen 50-54 har 80 % større sjanse for å dø en tidlig død. Mer enn 30% av skilte og separerte opplever depresjoner, mens dette bare skjer hos 14 % av de gifte.

Psykolog Frode Thuen har gjort en undersøkelse som viser at fire av fem nyseparerte får problemer som går ut over jobben. En av fire blir sykemeldt og en av tre får alvorlige psykiske problemer som direkte følge av samlivsbruddet. Undersøkelsen er gjort blant 600 skilte. (Vårt Land, febr 97)

I 1996 var det i Norge 850 000 ektepar og 225 000 samboerpar. 21 677 ekteskap ble inngått.

Vi skal nevne et par bibelske perspektiver som i lengre tid nesten har blitt fortiet i sjelesorgen, men som vi nå må orientere oss ut fra igjen. Faren er selvsagt at vi da blir anklaget for å være virkelighetsfjerne skrivebordsteologer. Faren er også at det vi nå skal si, kan føles som et slag i ansiktet dersom det ikke framføres med ydmykhet og empati. 

Vi lever i en kultur der lidelse og smerte fort stemples som noe meningsløst som vi må unngå for enhver pris. Bibelens syn på lidelse som noe som kan bidra til menneskelig og åndelig vekst, har vi liten sans for. Som moderne mennesker har vi lett for å tenke: "Gud kan da ikke ville meg noe så vondt som det å leve alene? Gud er da kjærlighet!"

Vi lever også i en kultur der det er vanskelig å tro at Gud kan velsigne oss når vi ofrer noe og lever etter hans bud. Det blir vanskelig å si at det gode liv ikke består i å ta seg til rette, men tro at Gud gir meg sin velsignelse av bare nåde. Like vanskelig blir det å tro at Guds bud er gode bud å leve etter, og ikke er bud som vil hindre min livsutfoldelse.

Dette er viktige perspektiver som vi i sjelesorgen bør ha tenkt igjennom - både når det gjelder hva vi skal si og hvordan vi skal si det. 

Andre viktige problemstillinger springer ut av den kulturelle situasjonen vi befinner oss i:

·       Vi lever i en kultur der vi i stadig mindre grad blir i stand til å tåle frustrasjoner og leve med udekkede behov.

·       Gjengifte blir stadig mer utbredt. Og i moralske spørsmål er det dessverre statistikken, og ikke idealene, som blir avgjørende. Når det ikke lenger er samsvar mellom det "kristelige" og det "besteborgerlige", er det det besteborgerlige som vinner. Og i dag er det ikke engang noe poeng å være besteborgerlig!

·       Vi har et betydelig kommunikasjonsproblem når det gjelder å forkynne tilgivelse. Det er ikke så sjelden vi hører følgende resonnement: "Når Gud har tilgitt meg, er jeg ikke da fri til å begynne på nytt - og gifte meg igjen?" Problemet er ikke at Gud ikke kan tilgi en skilsmisse. Problemet et at Bibelen ikke har noe klart belegg for at han tillater gjengifte. Vi glemmer lett at ordet "tilgivelse" bare er meningsfylt der det er begått "synd". Utsagn av typen "Egentlig har jeg ikke gjort noe galt, men jeg ønsker at du skal tilgi meg" er derfor ganske meningsløse. Helt ille blir det når en kan si "siden Gud tilgir oss, vil han selvfølgelig også  tilgi at vi gifter oss på nytt. Og dersom ikke kirken også kan tilgi det, er det noe galt med kirken".

·       Det er en allmenn oppfatning at kjærligheten, både nestekjærligheten og den romantiske og erotiske kjærligheten, har forkjørsrett i forhold til Bibelens bud og formaninger. Dette gis også ofte en "kristelig" begrunnelse.

·       Det er en velkjent psykisk mekanisme at når vi gjør noe som strider mot våre overbevisninger, vil vi heller endre overbevisningene våre enn å stemple det vi har gjort som galt. Setninger som "Før tenkte jeg også at...., men nå har livet lært meg....."  er altså både psykologisk og etisk betenkelige. Det er også resonnementer som "Du vet ikke hva du snakker om, for du har ikke opplevd det på kroppen". Mange har vært overbeviste om at Bibelens ord har uttrykt Guds vilje - helt til de selv møtte en fraskilt de ble forelsket i. Straks har de funnet mange argumenter for at ordene ikke behøver å tolkes så strengt, eller at det forholdet de nå har begynt på, er et slags spesialtilfelle.