Rett himmelvendthet
Innledning
”Han er så himmelvendt at han ikke er god for noen verdens ting”
”Hvis vi ikke er himmelvendt, er vi ikke god for noen verdens ting.”
Ikke langsiktig, ser ikke det store målet, lett å miste mot motivasjon. Usikker på markedet: vet ikke hvor plassere verdiene. Hvis du derimot vet noe om framtiden, gir det retning og motivasjon!
Vanskelig å IKKE miste motet, om du glemmer målet.
Vanskelig å elske, dersom du ikke selv har møtt Guds kjærlighet
Vanskelig å IKKE hevne seg hvis ikke tror på Gud som dømmer!
Vanskelig å ofre, dersom du ikke har fremtid, en som gleder seg, en som belønner
Tessalonikerbrevet:
Først når har fremtiden, Jesu gjenkomst for øye, at du blir god for noen verdens ting.
Dette er et av de sentrale temeaene i hele Tess.br, dagens tekst er fra.
Dette er faktisk kanskje det eldste skriftet i NT, kanskje bare etter Galaterbrevet. Vi vet hvordan menigheten i Thessalonika ble til, og bakgrunnen for dette : etter at Paulus hadde blitt kalt over til Europa i et syn (år 52 50, den 2. misjonsreisen), hadde plantet en menighet i Filippi, og kom deretter til Thessalonika.
Thessalonika er gammel og viktig by. Fikk navn etter Alexander den Stores halvsøster. Byen sentral beliggenhet: langs hovedåren mellom Øst og Vest (Romerrikets vei til Østen), Via Ignatia. Her var en stor jødisk befolkning, hadde synagoge han talte i 3 uke på rad, flere fra denne synagogen, spesielt dden gruppen av ”gudfryktige”, dvs. folk som trodde på Israels Gud, hans makt og godhet, men enda ikke hadde tatt skrittet fullt ut og blitt omskåret.
Etter en tid skjedde det som ofte hendte med Paulus, at han fikk fiender som ble misunnelige, og han måtte flykte fra byen. Han drog med sine ledsagere til Berøa, men måtte flykte også derfra, da fiende fra Thessalonika fulgte etter ham. Da drog han helt til Athen, (hvor vi vet han hadde den berømte talen for filosofene). Han bekymret seg slik for de kristne at han sendte sine reiseledsagere Timoteus og Silas tilbake til Filippi og Thessalonika for å høre hvordan det stod til med de nye kristne. Han ble lykkelgi da han hørte hvordan det stod til, hvordan Guds Ord hadde fortsatt arbeidet han hadde begynt.
Brevet er en oppmuntring til disse, samt svar på noen uklarheter ang Jesus komme. Brevet er en oppskrift på hvordan en ny menighet skal leve i forventingen på Guds fremtid, under press fra politiske og religiøse grupper, og fra kulturen de levde i: i selvkontroll og omsorg for andre, eller med hellighet og kjærlighet.
I de siste kapittelet gir han de siste instruksjonene om hvordan de skal omgå hverandre (Ikke sett menighet før. Andre sekter, religiøse ritualer, fester, politiske ). Merk hvordan Paulus omtaler dem som søsken brødre: de er en familie. Han en jøde sier det til hedninger!!!
Mange utfordringer: både hva tenke, og hva gjøre. Like aktuelt i dag.
1. Samling om lederskapet
12 Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere, de som er deres foresatte i Herren, og som rettleder dere. 13 Dere skal vise dem den største kjærlighet og respekt på grunn av den gjerningen de gjør.
Formaner til respekt fordi respekt ikke alltid er naturlig. For de som er menighetenes ledere/foresatte/ansatte er IKKE alltid de med mest livserfaring. De er ikke de best utrustede intellektuelt. Det er ikke de best utrustede økonomisk. Det er IKKE alltid de er de mest kreative, musikalske og omgjengelige som finnes. De er ikke engang de beste formidlerne. M.a.o.: Ser du etter egenskaper, er det ikke lett og naturlig å respektere våre åndelige ledere. Og hva gjør disse? For den jevne nordmann: Ikke lenger status å være predikant: Hva driver de med? Ser såpeoperaer gjennom uken? ”Usynlige 6 dager i uken. Uforståelige på søndagen.”
Hvorfor respektere dem? Ikke fordi de er de beste, geniale, småkongene!
1) Viktig rolle: føre inn i Guds Ord. Som foreldre: respektere ikke fordi de er de beste, men fordi de er de som er over deg. Derfor er manglende respekt noe som hindrer Guds arbeid. Men respekt betyr ikke nesegrus beundring, underkastelse. Ofte viser du best respekt ved å si i fra, IKKE baktale, spre misnøye og forakt.
2) Tungt arbeid. Står ”slit”. Hardt å arbeid med Guds Ord: fremmede språk, kultur, dybde. Og arbeide på deg selv. Arbeide med mennesker. Aldri ferdig! Alltid større behov, alltid flere mennesker. Dette er det mest givende på jord, er det krevende. Det SKAL være det. Det skal også respekteres. Ellers undergraves. Ikke se på deres ledere som hærførere, som showmakere eller som sjefer: de er satt over dere for å fø dere med Ordet
2. Samling om Fellesskapet
Lev i fred med hverandre!
14 Vi oppfordrer dere, søsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle.
15 La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.
I menneskelig fellesskap: naturlig konkurranse, uvennskap og konflikter. Det kristne fellesskap: kalt til fred. Fredens Gud. Se at alle er elsket, tilgi. Ikke at vi skal være bestevenner med alle. Men Fred, så langt det står til deg. Det betyr ikke å la mennesker være i fred: bry oss:
Uorden (ute av takt, bryte ut av rekken): Noen har ikke forstått eller tatt på alvor hva som gjelder for kristne. Dette trenger disse på en kjærlig måte å få høre.
Motløse: De som livet har herjet med, lav selvtillit: ikke irettesettes men oppmuntres, støttes
Svake: sykdom eller sorg: skal vises omsorg, en arm over skulderen, besøk, hjelp.
Hele fellesskapets oppdrag: ikke bare ledernes, diakonenes, prestenes.
Hevn: Hevn en av våre største fristelser: Vår aggresjon får utløp. Vi KAN si fra. Vi kan irettesette. Men hevn er utelukket blant kristne. Hevnen hører Gud til!
PÅ samme måte som samfunnet gjennom rettvesen og politi forhinder hevnen å være rettens håndhever, skal Gud blant kristne være det. Strev etter å være god mot alle. Ja fordi det i blant er strevsomt. Lettest å slippe ut et stikk, kritikk, overse. Betyr ikke at du skal være M. Theresa. Men at du – i relasjonen du er satt i – strever etter å være god mot alle: mot dine barn, ektefelle, familie, venner kolleger.
Strev etter, ikke at du alltid må lykkes. Men så er det slik at øving gjør mester. Ikke sitt og vent på at du skal like dem: gjør deres beste, og din egen holding til dem vil sannsynligvis endres over tid.
Bildet vi skal ha av dette er ikke vi som skal ofre oss og la oss trø på av all verden. Men av en Gud som er god mot oss, som er god mot alle, selv mot de onde. Jesus som bad oss overvinne det onde emd det gode, og selv viste med sitt liv hvordan det kunne gjøres. Det er dette du var skapt for: å vise godhet, som en svak avspieling av Guds godhet. Dette er det som gjør vår liv levelige, gode og vakre: å spre godhet. Mot alle.
3) Samling om Guds Ord
De neste versene er ofte misforstått: alltid glad er overspent, urealistisk: kunnstig glede. Vi har alle opplevd hvordan vi krasjer etter en tid med å forsøke å spille glade. Og hvor falske vi føler oss.
Paulus: ikke kommandere følelsene våre: Være glad! Smil. Vær lykkelig. Typisk kristendom: Høye og umulige standarder. Det er umulig. Usunt. Og fører til spill og hykleri
Ikke lettvindt: bli kristen og glad! Heller ikke at vi skal unngå andre følelser.
Paulus kommanderer oss ikke til å være glede. Han inviterer oss til tilbedelse. De følgende versene er sammenhengen og ordbruken ment å gjelde kristne samlinger.
3) Samling om Guds Ord
16 Vær alltid glade,
17 be uavbrutt,
18 takk Gud under alle forhold!
For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.
Lovpris alltid!
Glede dreier seg om lovsang, lovprisning av Gud:
Sal 100:
La hyllingsrop lyde for Herren, hele jorden!
2 Tjen Herren med glede,· kom fram for ham med fryd!
3 Kjenn at Herren er Gud!
Han har skapt oss, ikke vi selv,
til sitt folk og til den hjord han vokter.
Gå gjennom hans porter med takkesang,
inn i hans tempelgårder med lovsang.
Lov ham og pris hans navn!
5 For Herren er god, hans miskunn er evig,
hans trofasthet varer fra slekt til slekt.
Og dette er ikke noe kunstig, påtatt, falsk glede: Det er å si noe sant om Gud: UnaSETT VÅR SITUASJON ER Han den samme, og kanskje spesielt i vanskelige tider er det viktig å minnes på HVEM han er og HVA han har gjort for oss! Leser vi salemenes bok, så er den full av følelser, av smarfte, glede, sorg og lykke, av fortvilelse og hengivelse. Men gjenneom alt er fokuset på HVEM vi har å gjøre med.
Det gir oss GRUNN til glede!
I stedet for å forsøke å punpe opp smilemuskelen vår, skal vi fokusere på den sanne og det viktige. Det gjør noe med oss, inkl smerte, sorgen fotvilelsen som vi føler på. Ingen fornektelsen av følelsene, men en forankring i det faste, sikre punkt: Gud selv, hans godhet.
Be uavbrutt!
Dette høres jo ganske hysterisk ut. Trafikkfarlig. Aldri gjøre noe annet. I stedet for å tenke det umulige her skal vi se til Jesu ord: stadig be, ikke bli trette, og fulgte opp med liknelsen av den onde dommeren som gav etter for å slippe maset. Jesus ikke bare lærte oss å be om alt, om hva som helst, i visshet om å bli hørt. Han lærte oss også Fadervår, bønnen, som er formet for å bes sammen med andre.
På samme måte som lovsang og lovprisning skal være en del av kristnes møter, må alltid også bønn være det. Bønn for kirken, for land, styresmaktene, verdensmisjonen, ofr fred i verden, og spesielt for fattige, undertrykte, sultende og de syke.
Kanskje vi ikke ha tatt dette på alvor. Kanskje vi hadde vært lenger i kampen mot fattigdom, for fred og miljø dersom vi ikke hadde sviktet i stadig bønn også for dette?
Der er en bønnemanual som nå er gjort tilgjengelig for ekteskapets plass i vårt samfunn. Det er ett initiativ for å ta vårt bønneansvar for vårt lands politiske ledelse på alvor. Det er selvfølgelig bare en av måtene å ta bønneoppdraget på alvor, og bare ett av temaene som er viktig å huske på.
Takk Gud under alle forhold!
Her taler Paulus til en ung, uerfaren menighet som er under press, som hadde sett hvordan dette hadde slått ut mot Paulus. Når som helst kan dette også vendes mot dem. Slik som han selv gjorde.
Våre møter må være preg av takknemlighet: Ikke oppjaget følelse av Guds nærhet, men som en erkjennelse av hva han faktisk har gjort for oss. For det står fast uansett ytre forhold. Vi skal ikke takke Gud for alle forhold: for det onde. Men vi skal takke ham I alle forhold.
Både takke Gud for materielle gaver, men også for hans kjærlighet som frelste verden gjennom Jesu korsdød. (Evcharisti: nattverden, ordet betyr takksigelse)
Min sjel, lov Herren,
glem ikke alle hans velgjerninger! (Sal 103)
For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.
Overalt hvor kristen møtes for tilbedelse, uansett følelser og omstendigheter, skulle der være lovprisning, bønn og takk
19 Slukk ikke Ånden,
20 forakt ikke profetord,
21 men prøv alt
og hold fast på det gode.
22 Hold dere borte fra ondskap av alle slag!
20 forakt ikke profetord
Den første kristne tid fikk hele Guds folk Ånden og derfor kunne alle i prinsippet ”profetere”: Det var ikke lenger begrenset til en spesiell profetklasse. Vi hører både profeter og profetinner i den første kristne tid. Bla. Agabus, Filips 4 døtre osv. Gud kan fortsatt gi profetier i dag, og profetisk gave.
Men i den første kristne tid var dette spesielt viktig, ettersom de ikke hadde den fyldige veiledningen vi har i det Nye Testamentet. I dage har vi en fullendt kanon av skrifter, Guds skrevne ord blant oss. I dag har vi ingen apostler som Peter, Paulus og Johannes blant oss, og ingen profeter som Det GT’s. Hvis vi hadde det måtte disse legges til skriftene og bli bindende for alle kristne.
Felles for alle kristne, uansett hvilken vektlegging vi har av profetisk gave i dagens menighet, er at Bibelens apostler og profeter står i en særklasse som forpliktende. Disse er den ”grunnvollen” som vi er bygget på: ingen kan endre denne grunnvollen, som nå allerede er lagt.
Når dette er på plass, kan vi åpne for profetsike gaver i menighetene.
Vå oppgave da er ikke å hause dette opp no noe spesielt, eller noe viktige enn Bibelen selv, men nettopp å prøve dette på Bibelen Ord.
Bibelen nevner andre steder hvordan vi skal prøve budskap: 1: Skriftene, GT (A 17:11), 2: Erkjennelse av Jesus som sant manneske og sant Gud (1.Joh.4:1) 3 Om evangeliet av Guds frelsende nåde for Jesu skyld, 4: forkynnerens selv: kjenn dem av fruktene. Se hvordan de oppfører seg. 5. At det bygger opp menigheten, erkjennelse av synd, bevissthet om Guds nærvær, bringe fred og kjærlighet.
Hold fast på det gode, det ekte
Hold dere borte fra ondskap av alle slag!
Vekten på teste profeti: Jeg pålegger dere, jeg setter dere under ed, under Herren,
Les dette høyt for ALLE brødrene.
GT var deres Bibel. Skulle leses, naturlig overtatt fra synagogen. Nå skulle også apostelen brev leses høyt. Derfor har vi i dag tradisjon for både GT og NT i norske menigheter. Men det som er oppsiktvekkende her, er det som dette innebærer: vi skal se Paulus som på nivå med det Gamle testamentets profeter! Vi ser det samme bekreftet hos Peter, 2. Pet 3:16, hvr han setter Paulus brev med ”de andre hellige skriftene”. Vi er ikke fri til å gjenoppfinne kristendommen, omdefinere.
Merk Paulus sier IKKE: prøv brevet, hold fast på det gode og kast slagget!
Nei: dette er apostelens autoritet.
Noen i dag tenker de kan velge og vrake, omskape kristendommen, til noe som passer dem selv eller tiden. Det er noe i at kristen må forholde seg til enhver tid og kultur og vil være preget av den. Men ingen kristen er fri til til å velge vekk deler av Guds åpenbaring. Jeg tenker at de tingene som er vanskelige å forstå og akseptere i Bibelen U(forskjellig) er kanskje EKSTRA viktig både å prøve å forstå og holde fats på.
En kristen tro som består av bar yndlingsavsnitt fra Bibelen, eller som fjerner vanskelige: det er menneskelagt religion, som ikke er verd mer enn et barns ønskedrømmer. I Bibelen likestilles det med avgudsdyrkelse, at vi setter våre egne tanker over Guds, motefilosofien over Guds Ord. Det er fristelse for enhver generasjon: å tilpasse seg.
Når de kristne samles skal ÅNDEN få brenne.
Kan slukkes, enten ved at profetordet knebles,
Først ved at profetordet får lyde: og det skjer først og fremst ved utleggelse av Guds profeters og apostlers Ord slik vi har det i våre Bibler. All annen profeti, eller tungetale, forkynnelse, undervisning skal prøves imot dette. Prøves imot den EKTE seddelen.
Vi kan forvente at Gud gjennom profeter og apostler også taler på levende og aktuell måte til oss i dag. OM kirken kan være gammeldags og ubegripelig, er Guds eget Ord bemerkelsesverdig levende, aktuelt. Begynn å les det! Kom og hør det sammen med oss her eller andre menigheter som holder fast ved Bibelens Ord.
Når Gud taler til oss, beveger han oss til å svare på Hans ord med hele oss selv, med bekjennelse, omvendelse og oppgjør, tilskynder til liv i hellighet og kjærlighet. Og til å tilhøre hans tilbendende forsamling: vi bringer lovsang, bønner, takk.
23 Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. 24 Trofast er han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det.
25 Be for oss, søsken! 26 Hils alle våre søsken med et hellig kyss! 27 For Herrens skyld pålegger jeg dere å lese opp dette brevet for dem alle.
28 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!
Heinz Schmitz
.
1 Thess 5:19
1:1: Opening greeting
1:2–10: Opening thanksgiving
2:1–16: The behaviour of the missionaries in Thessalonica
2:17–3:13: Paul’s continuing concern for the church
4:1–12: Encouragement to ethical progress
4:13–5:11: Instruction and encouragement about the second coming of Jesus
5:12–24: Instructions for life in the church
5:25–28: Closing requests and greetings
1.Tess 5:
Men om tider og tidspunkt trenger vi ikke skrive til dere, søsken. 2 For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. 3 Når de sier: 'Fred og ingen fare', da kommer plutselig undergangen over dem, brått som riene over en kvinne som skal føde. Og de kan ikke slippe unna. 4 Men dere, søsken, er ikke i mørket, så dagen skulle komme uventet på dere som en tyv. 5 For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. 6 Så la oss ikke sove som de andre, men være våkne og edru! 7 For de som sover, sover om natten, og de som drikker seg fulle, gjør det om natten. 8 Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm. 9 For Gud har ikke bestemt oss til å komme under hans vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. 10 Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. 11 Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør.
12 Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere, de som er deres foresatte i Herren, og som rettleder dere. 13 Dere skal vise dem den største kjærlighet og respekt på grunn av den gjerningen de gjør.
Lev i fred med hverandre!
14 Vi oppfordrer dere, søsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle.
Mot hevn:
15 La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.
16 Vær alltid glade,
17 be uavbrutt,
18 takk Gud under alle forhold!
For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.
19 Slukk ikke Ånden,
20 forakt ikke profetord,
21 men prøv alt og hold fast på det gode.
22 Hold dere borte fra ondskap av alle slag!
23 Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. 24 Trofast er han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det.
25 Be for oss, søsken! 26 Hils alle våre søsken med et hellig kyss! 27 For Herrens skyld pålegger jeg dere å lese opp dette brevet for dem alle.
28 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!
FG
2. Kor 8:7Dere har jo overflod av alt: av tro og tale, av kunnskap og iver og av den kjærlighet dere har fra oss. Så må dere også med denne gaven vise deres overflod! 8 Jeg sier ikke dette som en befaling, men jeg nevner de andres iver for å prøve om kjærligheten er ekte hos dere.
5:12–24 Instructions for life in the church
A third section of teaching gives what appear at first sight to be rather general instructions for the readers’ life together in the church. Paul gave similar teaching to other congregations (see especially Rom. 12), but here it is directed particularly to the situation at Thessalonica. The teaching can be divided roughly into five sections (12–13, 14, 15, 16–18, 19–22) followed by a prayer (23–24).
12–13 The first section deals with the attitude of the church generally to its leaders. No specific title is used for them (later, words like elders, bishops and deacons became more common), and they are described in terms of the things that they did. They were involved in what was hard work (a term used for Christian work generally by Paul himself and missionaries but also by local leaders). They were over the congregation—a phrase that may refer to exercising authority or to showing concern and care (especially if they were wealthier people who gave of their resources to the congregation; cf. Rom. 16:1–2), and they warned people who needed direction. They thus exercised authority in the church, and it was necessary to remind those subject to their authority to recognize the leaders’ position and to show them proper esteem coupled with love. Live in peace may suggest some danger of division between the leaders and the other believers.
14 This may be connected with the next point, the need for spiritual direction for some people in the church. It is noteworthy that Paul here urges the church in general (note the repetition of brothers in v 14) and not just the leaders to care for the rest of the congregation. Paul may especially have had in mind a group in the church who needed direction but were refusing to heed it. These were people who were idle (so niv; the word usually means ‘disorderly’, but it can refer specifically to being idle and in the context this meaning is more likely; see 4:11; 2 Thes. 3:6–13). The timid or ‘fainthearted’ may be the sad and dispirited people in 4:13–5:11. The weak may be those who were assailed by hardship or temptation and found it difficult to resist; they needed people to stand alongside them and sustain them. Those who give such help may need to be patient to put up with people and their awkwardness and even their opposition to being helped.
15 That retaliation took place in the church is indicated by the next command, not to return evil for evil, but rather always to show kindness even when you have been treated unkindly. Note that this was not confined within the group of believers but it was to be shown to everyone else as well. This attitude went beyond the morality of the time and was characteristically Christian (Rom. 12:17, 19–21; 1 Pet. 3:9; cf. Mt. 5:38–42, 43–48).
16–18 A series of brief, staccato commands indicates the basis for Christian living. They are quite general and would apply to any group of believers. Christians have grounds for joy in both their experience of salvation and their hope of what God will do in the future, but they need to express that joy; there is a right and proper place for the expression of joyful emotion. Christians must also pray—here probably in the sense of making requests to God, since the next command is about the need to be thankful. Common to the three commands is the stress on fulfilling them all the time and in all circumstances; this does not mean, for example, that one prays uninterruptedly but that one prays regularly and frequently. Such a life is made possible, Paul adds, because God intends it to be so; he wants his people to be joyful, prayerful and thankful, and he makes it possible for them to be so.
19–22 Another brief set of statements is concerned principally with the Spirit and his gifts. What is set out in detail in 1 Cor. 12–14 is stated here summarily. The Spirit is powerful and active like fire in the congregation (cf. Rom. 12:11; 2 Tim. 1:6 for the metaphor). Gifts for ministry were being exercised, but some people were trying to suppress them (we don’t know just how), but it is wrong to do so. In particular, Paul stressed the need to value the utterances of prophets. Possibly the church had had a bad experience of them (cf. 1 Jn. 4:1–3), and instead of exercising discernment between true and false prophecies was clamping down on the whole activity. The church should rather test everything, i.e. assess the utterances of prophets (1 Cor. 12:10; 14:29). It should hold on to what was valuable and reject whatever was wrong in the prophetic teachings. (Vs 21–22 could be understood in a more general way, but they have a narrower application in this context.)
23–24 Finally, Paul expresses a prayer for the readers (cf. 3:11–13). God himself is personally concerned for them. He is the source of spiritual blessings, here summed up as peace, and therefore it is right to pray that he will enable those who are called ‘saints’ to become more and more saintly in their whole being. Paul is thinking of an ongoing process, and the ideal result will be that, at whatever time the Lord returns, he will find his people completely blameless so as to be whole. Spirit, soul and body is a way of saying ‘completely’ by reference to three aspects of a human being—life in relationship with God, the human personality and the body through which one acts and expresses oneself. Although the Christian life demands human effort, in the last analysis it depends on God himself who is faithful. Those who trust in him are trusting that he will preserve them right to the end—and they have every reason to believe that he is trustworthy.
5:25–28 Closing requests and greetings
A letter in ancient times naturally concluded with personal greetings and requests. Here they are very much concerned with the Christian life and witness of the writer and the recipients. Paul frequently asks his readers to pray for his colleagues and himself (2 Thes. 3:1–2); this was one way in which they shared in his mission, and the missionaries for their part depended upon such support. The readers were to greet one another with a Christian sign of affection. By giving this instruction, Paul was indicating that, despite his absence from them, he would be associated with them in their greeting. The kiss functioned as a sign of affection and respect and the word does not necessarily convey any sexual overtones.
27 At this point Paul himself probably took the pen from his secretary and stressed that the letter must be read by everybody in the congregation. It was presumably read (in place of a sermon?) when everybody was there, so as to substitute for Paul in his absence. Paul wanted to be sure that his message reached everybody for whom it was intended.
28 Paul always closed his letters with a benediction which was similar in wording to the opening greeting. The normal secular greeting (Acts 15:29) was replaced by a Christian wish which takes us to the heart of the gospel, to the person of Jesus as the Lord and as the source of divine favour.
How to Behave Among God’s People
Verses 12–15 deal with how to treat one another; verses 16–22 address corporate (and partly private) worship (cf. similar exhortations to corporate worship in Eph 5:18–21, followed by household codes).
5:12–13. The term for those who “have charge” (NASB, NRSV) or “are over” (KJV, NIV) the Thessalonian Christians was especially applied in the Greco-Roman world to patrons, sponsors of clients and religious associations. If that sense is in view here, these would be the Christians who opened their homes for the churches to meet in them and sponsored them, providing what financial and political help they could (the Thessalonian patrons probably included Jason—Acts 17:5–9).
That they would also “admonish” (not just “instruct”—NASB, TEV) is not unusual, since they would probably be the wealthier members of the congregation and hence better educated. (Most people in antiquity were functionally illiterate; exhorting was generally easier for those with the training and leisure to read the Scriptures, since the Scriptures were the source of exhortations in both synagogue and church.) If no one was particularly well-to-do, those who were relatively better off would have to perform the functions of patron as best they could, requiring either smaller or more crowded house churches; but the congregation probably included relatively well-to-do people (Acts 17:4).
5:14. The “unruly” (KJV, NASB) are the undisciplined—“idlers” (NIV, NRSV) who can work but refuse to do so (cf. 4:11; 2 Thess 3:7–8). The word for “faint-hearted” (NASB, NRSV) or “timid” (NIV, TEV) referred especially to those who were self-denigrating, who had a low opinion of themselves. Cf. Isaiah 35:3–4.
5:15. Compare Jesus’ teaching (Mt 5:39); some other Jewish teachers also advised nonretaliation (see comment on Rom 12:17).
5:16. Greek ethics often listed succinct statements one after another as Paul does here. Many biblical psalms associate rejoicing with celebration and worship (e.g., Ps 9:14; 33:1; 47:1; 95:2; 149:1–5); here it is thus naturally linked with prayer and thanksgiving.
5:17. Even the strictest pietists of Judaism did not pray all day; but they prayed regularly, much and faithfully. “Pray without ceasing” could mean this type of prayer or to carry the attitude of prayer with oneself throughout the day, not just in corporate worship or personal quiet times.
5:18. Pagans who recognized that Fate or some god was sovereign over everything acknowledged that one should accept whatever comes or even give thanks for it. For Paul, those who trust God’s sovereignty and love can give thanks in every situation.
5:19–20. Most of early Judaism associated the Spirit especially with prophecy; Paul does not want anyone quenching genuinely inspired speech. The term translated “quench” was often used with fire, which appropriately fits one Old Testament image of prophets unable to repress God’s inspiration (Jer 20:9).
5:21–22. In the context, “test everything” (NIV) may mean test prophetic utterances (5:19–20), retaining the good but rejecting the bad. Perhaps because some Greek religious cults practiced ecstatic inspiration, Paul warns the Thessalonians not to confuse their inspiration with that of paganism; but judging prophecy was already an issue in the Old Testament. In the Old Testament, many prophets were trained under senior prophets, guided in their sensitivity to the Spirit’s inspiration (1 Sam 19:20); because such senior prophets were not available to most early Christian congregations, mutual testing by others moving in the prophetic gift was necessary (see comment on 1 Cor 14:29).
5:23–28
Concluding Words
5:23–25. On “wish-prayers” see comment on 3:11. Although Paul emphasizes the whole person here by listing component parts in good Jewish fashion (cf., e.g., Deut 6:5; Lk 10:27), he uses the language of his culture to describe the parts (which he can divide differently elsewhere, e.g., 1 Cor 7:34; 14:14–15). He is quite unlike the philosophers who constructed detailed analyses, dividing the soul into two (Cicero), three (Plato, Philo) or eight (Stoics) components. Like most Jewish writers and the Old Testament, Paul saw people as a whole, with body and soul separated at death, and distinguished various components only to make his point. (Valentinian Gnostics, mainly under Middle Platonic influence, later made much more of the differences between soul and spirit, and thus “soulish” and “spiritual” persons, than Paul intended here; their radical distinctions led them to deny the full incarnation, or enfleshment, of Jesus the Word. Posidonius, Marcus Aurelius and others advocated a form of trichotomy [three parts], and later Samaritans also held to a trichotomous division of the person, although they did not tend to use Paul’s wording here. Much later Jewish mystics called cabalists divided the soul into ten parts, including a trinity of triads. Ancient Egyptian thought also seems to have recognized component parts, distinguishing body from ba, and ka and akh.)
5:26. Kisses were a common affectionate greeting for those with whom one had an intimate or respectful relationship; see comment on Romans 16:16.
5:27–28. Many people could not read, so reading his letter aloud was the only way everyone in the congregation could be acquainted with it.
5:27–28. Many people could not read, so reading his letter aloud was the only way everyone in the congregation could be acquainted with it.