Alle Helgens dag-Høiland
Alle Helgens dag
Høiland Menighetspleie – fest – misjonsfest?
Innledning:
Alle Helgens dag er for mange mennesker en pilegrimsdag
,- for mange representerer den en vandring til en kirkegård, til en grav eller flere, og / eller til en kirke.
Vi har alle en grav, noen har flere; noen representerer noen vi ikke har sett, andre representerer noen som var så nær så nær
Jeg har hatt en grav å gå til hele mitt liv, til graven til han jeg skylder min eksistens bokstavelig talt, til min fars grav, han som døde to måneder før jeg ble født. Vi har gått der så lenge jeg kan huske.
Far,- men likevel ukjent
Død, men likevel så nær i det som er blitt fortalt meg.
Jeg en pilgrim
På Alle Helgens dag kommer lengten og savnet oss nærmere, og den skal få lov til å være der. Ikke fordi at lengten i seg sjøl har så stor egenverdi, men på grunn av de som den rettes mot. De fortjener det, vi ærer deres minne ved å savne dem.
Savnet og lengtens tider kan være vanskelige; det kan være vanskelig å være alene om det. Men vi skal slippe å være alene. Det er alltid en vi kan lette vårt hjerte til. Min mor fikk oppleve i sine tunge dager; andre har opplevd det på samme måten. Og det bibelord jeg har lyst at vi skal være samlet om i de neste minuttene handler også om dette.
Det retter blikket vårt bort fra oss selv om hen til en som har kjent større savn, større smerte enn vi noen gang skal være nødt til å kjenne. Nettopp fordi han gjennomlevde denne smerten for vår skyld, i vårt sted.
Dagens vers for deg og meg står i Hebreerbrevet, dette underlige brevet som kanskje egentlig er en preken, og som vi ikke vet hvem har skrevet, til hvem eller når det er skrevet. Men som likevel har ett budskap som gjør at det leses igjen og igjen og gir noe til de som tar seg tid til å sitte i tektens fang og lese:.
Hebr 4,15-16 For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid.
Det handler om Jesus; han kalles øversteprest. Jødenes øversteprest var i kraft av sin stilling en representant for folket. PÅ den sore forsoningsdagen trådte han alene frem for Gud på folkets vegne i det innerste, i det aller helligste rommet i templet. Der skulle han gjøre soning for folkets synd mot Gud.
En dag i året var satt av til dette, ett rom i templet var satt av til dette; bare en person kunne gjøre dette: folkets øversteprest. Når så Hebreerbrevets forfatter forsøker å forklare Jesu gjerning for noen lesere som kanskje hadde forlest seg på det Gamle testamente og dets ordninger.
Vi trenger alle et sted, et rom i våre liv, et rom i tiden, et rom i uka et rom i livet der vi kan få være nakne, åndelig talt, med våre liv. Guds nærhet er et slikt sted, et slikt rom.
I) Hebreerbrevet peker på at dette rom kan kalles nådens rom; la oss frimodig tre frem for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid.
1) Nåden er sentrum i evangeliet. Vi kunne lese mange bibelvers om det; For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. (Joh 1,17), og Efes. 2,8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
Nåden er altså det sentrale i evangeliet, nåden er sentrum i kirkens budskap, nåden er det som den bygger sin eksistens på; for Jesus Kristi skyld, av nåde er dere frelst.
2) Hva er nåde?
Kan nåden forklares? Jeg har slått opp noen leksikon-artikler om nåde, men de er alle kjedelige å lese. Nåden kan vanskelig forklares, men den kan oppleves, og det kan fortelles om den. Fortellinger som vi kan sette oss selv inn i, med skikkelser som vi kan mer eller mindre identifisere oss med.
Jeg kan minne dere om tre fortellinger.
a) Først har vi den grunnleggende; den om Jesu egen død. Paulus sier at Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. 7 Selv for en rettskaffen mann ville vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen våge livet for en som er god. 8 Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere.(Rom 5,6 - 8)., og vi kjenner kanskje utsagnene i fra Efeserbrevet: 1,7 I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene. Så stor og rik er hans nåde, jfr. 2,4 - 2,5: Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, 5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst.
EFE 2,8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
Og Paulus bruker sin egen livsfortelling som eksempel på en som fikk nåde når han i 1 Timotheusbrev 1,12f skriver: Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten, 13 jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. Men han var barmhjertig mot meg, for i min vantro visste jeg ikke hva jeg gjorde. 14 Og vår Herres nåde har vært overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus Jesus. 15 Det er et troverdig ord, vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere; og blant dem er jeg den største. 16 Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Jesus Kristus først skulle vise hele sin tålmodighet på meg, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv. 17 Han som er konge i evighet, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være pris og ære i all evighet! Amen.
Dette er grunnfortellingen, de andre illustrerer bare denne.
I Lukas 15 har vi liknelsen om den bortkomne sønnen, eller om vi heller skal kalle den, liknelsen om den ventende faren. Ingen beretning har vel som den vist nåden.
(gjenfortell)
Denne lignelsen i Lukas 15 bryter alle sosiale konvensjoner på Jesu tid; ingen far var forventet å oppføre seg slik, ikke minst fordi han også hadde en annen sønn som var hjemmeværende. Den hjemmeværende sønnen gir uttrykk for det som var vanlig skikk og bruk på den tida, men faren bryter mønsteret. Nåden går over og snur redselen til glede, snur frykten til glede og fred.
I denne lignelsen er det nåden som blir stående til slutt; den forunderlige nåden, bunnløs - og dermed stor nok og dyp nok for alle.
Av og til kan vi møte en nådesforkynnelse der vi minst ventet det. Og av og til er den så sterk at den bare får en til å si; Ja, slik er det også med Guds nåde:
I 1973 hadde Tony Orlando en stor slager som sikkert mange av oss husker; den het "Tie a yellow ribbon round the ole oak tree" Den handler om en mann som var på vei hjem etter å ha sittet tre år i fengsel. På forhånd hadde han skrevet til kona at dersom han kunne komme hjem, kunne hun binde et gult band - a yellow ribbon - i det gamle eiketreet
"Its been three long years, do ya still want me? If I dont see a ribbon round the ole oak tree, I'll stay on the bus forget about me, put the blame on me.
Og nå han kommer så fram, orker han ikke å se, men ber buss-sjåføren fortelle hva han ser: Men hele bussen roper; " a hundred yellow ribbons round the old oak tree."
Sangen ble kjempepopulær, og det hender den spilles den dag i dag. Jeg gjorde et søk på Internett på utsagnet "Tie a yellow ribbon", og fikk 2600 treff. Teksta kom på skjermen, og melodien lød ut av høytalerne.
Hvorfor ble den så populær ?; kan det være fordi den gav uttrykk for noe som vi alle lengter etter; tilgivelsen, å bli tatt i mot i nåde. Vi er mennesker lengter etter nåde!
På Mijsonshøgskolen har vi hatt besøk av en mann, som heter Sigmund Evensen. Han jobber ni som leder for den norske avdelingen av Wiclyffe Bibeloversettere. Men tidligere var han misjonær på Papua-Ny guinea, og oversatte Nytestamentet til språket til et lite folk som heter umanakaina folket. Det var en vanskelig jobb, for språket var så fremmed, så annerledes i grammatikk og ordbruk.
Lenge sto de fast fordi de ikke fant noe ord som de kunne oversette det å tilgi med. Og hvordan kan en oversette Nytestamentet uten å kunne oversette ord som å tilgi og tilgivelse?
Men en kveld kom det en nær medarbeider til ham. Han ville reise bort, fordi det var noen som hadde fornærmet han så grundig at han kunne ikke leve lenger i landsbyen. Så nå ville han reise bort, så ble den som hadde fornærmet ham sittende igjen med skammen. Slik var hans tankegang. Evensen forsøkte å få ham til å forstå at han kunne tilgi, men han hadde ikke noe ord for det. ” Leveren min vil nok kjøne om noen år, sa den indfødte, men glemme kan jeg ikke. Jeg har tatt en endelig beslutning, jeg går.”
Men da brukte han et ord som Evensen ikke hadde hørt før. Og for å gjøre en lang historie kortere, så forsto han plutselig hvordan det skulle sies: Ikke med ett ord, men med mange: ved å bruke et verb som betyr en selvbestemt, betingelsesløs, endelig ugjenkallelig og gratis handling: Å tilgi viste seg kunne uttrykkes ved to ord, som satt sammen betydde følgende: en selvbestemt, beslutning om betingelsesløst, endelig, ugjenkallelig og uforbeholdent å viske ut av tankene.
Det er ikke alltid vi kan bruke ett ord, kanskje ikke heller en setning, men heller en fortelling. For det dreier seg om Guds nåde, om en nåde som er større enn det vi kan fatte.
For noen år siden kom det ut en bok i USA; den hadde den en -for meg i hvert fall - fengende tittel: "What's so amazing about grace?" "Hva er så spesielt/ forbausende med nåden." Den spilte selvfølgelig på sangen Amazing Grace. I høst kom denne boka av Philip Yancey ut på norsk, og har fått tittelen: "Nådens gåte." What's so amazing about grace?"
Svaret er; ”There’s nothing like it.” Den er unik; den er fullstendig, den er gratis.
II)) Er det slik kirken blir oppfattet i dag?
Regler, forbud og påbud står i kø om en skal bli godtatt og akseptert. Nåden synes å bli inngjerdet av forholdsregler og krav. De gamle haugianere snakket om at en måtte gå vakt en stund før en var rett omvendt. Vi har kommet bort fra det og har ikke lenger et slikt frelsesskjema som en må igjennom, men kanskje har vi laget nye. Nye som skygger for det at kirken, menigheten, forsamlingen, det kristne fellesskap skulle være et nådens sted, et sted hvor nåden blir utdelt, som stedet man kan gå og være som et fristed?
Det gjorde stort inntrykk på meg når en misjonær (Erling Pettersen) en gang fortalte fra sitt arbeid i Brasil. I kirken der var det en som han visste var prostituert som brukte å komme til nattverden. Å trekke på gata var hennes eneste utvei å tjene til livets opphold for seg og barna. De eneste nåde-øyeblikk hun hadde var der ved nattverd-ringen hvor hun kunne få høre; ”dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod, utrent for deg." Det gav henne kraft til å fortsette å leve.
Kristus døde for oss mens vi enda var syndere.
Verden venter på nåden.
JES 1,18 Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.
JES 44,22 Jeg stryker dine overtredelser bort som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, jeg løser deg ut.
Ole Pauls sang innledningsvis bl.a. følgende:
Hvem kommer til meg når andre går bort,
hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort
og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er
og elske meg som en sønn.
Det er dette det dreier seg om: nåde!
Kanskje er jeg kommet langt vekk nå fra Alle Helgens dags tema. Nei, egentlig ikke. For jeg ønsket å rette blikket bort fra oss selv en stund, og til det som er grunnlaget for vår tro,- og for våre liv, hen til det som er sentrum i kristentroen.
Så skal vi minnes de som er gått bort, og så skal vi vandre videre sammen, under Jesu nåde. Eller som hebreerbrevets forfatter sier i kap 12
Hebr 12,1-2 Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, 2 med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus..