Jesus vekker de døde til livet

Salmer

Inngangssalme: Påskemorgen slukker sorgen (DELK 100)

Etter gloria: Jeg er trygg hos deg (97S 053)

Før preken: Kristus er oppstanden (DELK 760)

Offer/før nattverd: Livet vant dets navn er Jesus (DELK 108)

Under nattverdsutdelingen:

Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne (DELK 325)

Är det sant at Jesus är min broder (RDU 084)

Be still my soul, before the Lord (LSB 771)

Slutningssalme: Hellig, hellig, hellig (DELK 159)

Inngangsord

Guds fred.

Vel møtt til Gudstjeneste til dere som er samlet her i kirken, og til dere som er med på streaming.

Vi anbefaler fortsatt å bruke munnbind under sang og der det kan bli trengsel, særlig dersom du ikke er vaksinert.

Husk liturgihefter og sangbøker. Er du ny vil jeg gjerne ønske deg særlig velkommen. Det er så fint å ha deg her.

Vi begynner samlingen med vår inngangsbønn.

Tekstlesning

Dette evige Guds ord står skrevet i første kongebok, kapittel 17, vers 17-24

1 Kings 17:17–24 NB88/07

17 Men en tid etter hendte det at sønnen til konen som eide huset, ble syk, og sykdommen ble så svær at det til slutt ikke var livspust i ham.18 Da sa hun til Elias: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la min sønn dø.19 Han svarte henne: Gi meg sønnen din! Så tok han ham fra hennes fang og bar ham opp på loftsrommet, hvor han bodde. Og han la ham på sengen sin.20 Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud! Har du da også ført ulykke over denne enken hvor jeg får bo som gjest, så du lar hennes sønn dø?21 Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren og sa: Herre min Gud! La sjelen vende tilbake til dette barnet!22 Og Herren hørte Elias' bønn. Barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen.23 Elias tok barnet og bar det ned fra det øverste rom i huset, og gav det til moren. Og han sa: Se, din sønn lever.24 Da sa kvinnen til Elias: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.

Videre står det skrevet i 1 Korinterbrev, kapittel 15, vers 35-45

1 Corinthians 15:35–45 NB88/07

35 Men en kunne si: Hvordan oppstår de døde? Hva slags legeme trer de fram med?36 Du dåre! Det du sår, får ikke liv uten at det dør.37 Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn - om det nå er av hvete eller av et annet slag.38 Men Gud gir det et legeme slik han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme.39 Ikke alt kjøtt er av samme slag. Ett slag er i mennesker, et annet i fe, et annet i fugl og et annet i fisk.40 Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. De himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen.41 Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene - stjerne skiller seg fra stjerne i glans.42 Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet.43 Det blir sådd i vanære, det oppstår i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det oppstår i kraft.44 Det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme.45 Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.

Slik lyder Herrens ord.

M: Takk og lov, du har det evige livets ord! Hvem andre skulle vi gå til?

Salme før preken

Evangelietekst

Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Lukas, kpaittel 7, vers 11-17

Luke 7:11–17 (NB88/07)

11 Dagen etter skjedde det at han drog til en by som heter Nain. Mange av hans disipler og mye folk gikk dit sammen med ham.12 Da han nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne.13 Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke!14 Så gikk han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og han gav ham til hans mor.16 Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk.17 Og dette ordet om ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring.

Hellige Gud, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.

Innledning

Hvis vi vil leve et godt kristent liv, så trenger vi å ha noen gode vaner, og gjennom århundrene har kristne mennesker verden over tatt vare på slike vaner, og gitt dem videre til kommende generasjoner. Det er noen åpenbare slike vaner, som vi innser bevhoet for nesten uten å tenke. En som vil være kristen trenger å regelmessig høre Guds ord og ta imot det i tro. Han eller hun trenger å leve i bønn, og be til Gud.

Andre vaner er kanskje slik at vi må minnes om dem. Som kristne trenger vi å ta imot sakramentene og ta vare på dem i tro og tillit til ham som har gitt dem. Gjentatte ganger trenger vi å bekjenne våre synder og ta imot syndnes forlatelse. Det betyr at den kristne også trenger å bekjenne sin tro på Jesus. Til Jesus, til seg selv, til menigheten, og ikke minst til dem som ikke deler denne troen. Hvis vi virkelig vil elske vår neste som oss selv, er det ikke noen vei utenom å dele troen. Videre gir vi av våre ressurser til gode for menigheten, evangeliet og vår neste for øvrig.

Hva mer? Kanskje det ikke er like iøynefallende for deg, men som kristne trenger vi å minnes døden: At vi alle skal dø, og at vi deretter skal se dommens dag.

Bønn

La oss be: Herre, du levende Gud og Far! Vi takker deg fordi du har latt din enbårne Sønn bli menneske, for at han med sin død skulle betale for våre overtredelser, og med sitt liv fri oss fra den evige død. Vi ber deg: Hold oss oppe i et levende håp, så vi ikke faller i tvil, men grunnfestes i den tro at likesom vår Herre Jesus Kristus med ett ord skapte liv av døde, slik vil han også vekke oss opp på den ytterste dag og gjøre oss evig salige, ved denne din elskede Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet og til evighet.

FBB Kollektbønn for 17. søndag etter pinse. https://www.fbb.nu/artikkel/kollektboenner/

I : Døden kommer til oss alle sammen

Historien som vi hørte i søndagens tekst er verken lang eller komplisert. Jesus, disiplene hans og en folkemengde med dem kommer vandrende til byen Nain. Når de nærmer seg byporten ser de et gravfølge komme ut. Fremst i følget er en kvinne som tidligere har mistet sin mann, og som nå også har mistet sin sønn i ung alder. På båren ligger den unge mannen som skal gravlegges. Den normale skikken var å begrave den døde mer eller mindre umiddelbart, så han kan ikke ha vært død mange timer.

Hva døde han av?

Det kunne være fristende å spørre hva han døde av, og som i dag kunne det vært så mange ting. Kanskje han falt ned fra en stige eller kanskje han ble utsatt for tilfeldig vold fra forbipasserende røvere. Kanskje han ble akutt syk med høy feber, elle kanskje hadde han kjempet med langvarig sykdom. Hva enn det var, så finnes det en dypere årsak, nemlig synd.

Syndefallet

I historien som syndefallet, i 1 Mosebok, kapittel 2, hører vi Guds røst angående treet om kunnskap til godt og ondt:

Genesis 2:16–17 NB88/07

16 Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete,17 men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.

Det gikk slik Gud hadde forbudt. Adam og Eva spiste av treet. Dermed kan man si at de aktiverte Guds trussel: Du skal visselig dø! Døden var en gift som kom inn i Adam og Eva når de spiste, som ikke bare skadet dem selv, men også deres barn, barnebarn og alle andre som kom etter. Den endret deres natur, som de så gav videre til sine barn. I både bokstavelig og i overført betydning kan vi si at deres DNA ble endret. De var nå syndige mennesker på en vandring mot døden. Vi kan lese hvordan hele jorden ble forbannet for Adam og Evas skyld og på grunn av det de hadde gjort.

Døden arvet

Derfor kom døden, mange generasjoner senere, til den unge mannen på båren utenfor Nain. Derfor hadde døden tidligere innhentet hans far. Hver gang et menneske dør, så er dette den virkelige, underliggende årsaken. Vi har arvet synden fra våre foreldre, og dermed har vi arvet døden. Den er nemlig ikke bare smittsom, men den er arvelig. Vi bli født med døden i oss. Vi blir født som zombier - levende døde, slik det står i Efeserne 2:

Ephesians 2:1–3 NB88/07

1 Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder.2 I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.3 Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.

Dette er vår nedarvede tilstand: Vredens barn — døde i våre misgjerninger. Hver gang du gjør synd kan du huske på det. Hver gang du misliker et annet menneske. Hver gang du baktaler. Hver gang du lyger. Hver gang du bryter ekteskapet i dine tanker.

Hvert gang et menneske dør, er det et vitnesbyrd om synden og døden som bor i oss. Hver gang et menneske dør, bør vi derfor huske på at også vi skal dø.

Rutiner som minner om døden

Og ikke bare da, men vi har flere rutiner hvor vi gjerne kan huske på at vi vil før eller senere dø. Når livet har en overgang og skifter fase, legger vi merke til noe som er over, slik også vårt liv en dag skal være over. Vefd årrskifte, minnes vi det gamle året, kanskje både med glede og sorg, men uansett er det forbi. Fredag kveld, merker vi at uken er forbi, og hver dag legger vi hodet på puten, lukker øynene og gir oss over til søvnen. En dag er forbi og vi forsvinner inn i mørket.

Den som sover skal våkne

Men de fleste av oss sovner ikke med frykt. Vi har tillit til at vi vil våkne igjen. Kanskje våkner vi av oss selv, kanskje av vekkerklokken, eller kanskje blir du vekket av noen. For de fleste av oss er dette håpet om å våkne dagen etter, så naturlig at vi ikke engang tenker over det. Det er så naturlig at vi lengter etter å sove når vi er trøtte. Selv tar jeg gjerne litt forskudd på nattens søvn rett etter middag, og kan ofte ta meg en halvtimes blund midt på dagen.

Og på grunn av Jesus er det mulig å tenke likedan om døden.

Jesus vekker den døde

Jesus går bort og legger hånden på båren. De som bærer den gjør et stopp. Det Jesus har gjort er aldeles uhørt. Ikke bare har han forstyrret gravferden, men etter Moseloven blir man uren hvis man rører et lik. Det er noe som smitter fra den døde. Ikke så med Jesus. Tvert imot skjer det motsatte. Livet smitter fra Jesus over til den døde. Han kjenner hvordan livet vender tilbake til kroppen, og Jesus vekker ham som om det skulle vær vanlig søvn: "Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!” Han setter seg opp og begynner å snakke. Jeg kan se og høre det for meg:

“Å, værsåsnill. Fem minutter til. Jeg sov så tung… Hei! Hvem er du? Hva er det som skjer her? Hva gjør jeg her? Hallo! Hva har jeg egentlig på på meg? Hva har dere gjort med meg? Vent litt..., trodde dere at jeg var død eller?”

Jesus tar ham ned fra båren og gir ham til sin mor.

Det er litt av en måte å våkne, men det er slik det er når det er Jesus som vekker.

Vår vekkerklokke

Og slik kan vi også si noe om hva det vil si å tro på Jesus. På samme måte som vi har tillit til at vi vil bli vekket i morgen tidlig, tidsnok til å gå på skole, jobb, eller hva annet vi skal til å gjøre, enten det foreldre, ektefelle, barn eller andre som vekker oss. Om det er vekkerklokken eller om det er solen som stirrer inn gjennom vinduet, eller om vi helt enkelt våkner av oss selv, så har vi tillit til at vi skal våkne.

Når vi omsider skal sovne inn i døden kan vi også ha en slik tillitt, men vi trenger mer enn en gammel radiovekkerkloke. Vi trenger ham som allerede er våken. Ham som allerede har vært gjennom det, ham som allerede har sovet i sin grav, og som allerede er våken igjen. Han tar nattevakten, han slumrer ikke og bludner ikke — vår vokter. Han lokker oss med den salige invitasjonen at vi kan legge oss trykt til å sove, ja endatil å dø, i full tillit til at han vil vekke oss.

Bevar oss Herre når vi våker. Og vokt oss du når vi sover. Så vi kan våke med Kristus og finne hvile i din fred. Amen.

Håpet om oppstandelsen gir frimodighet i møte med døden.

Det er dette håpet som gir oss friodighet til å møte hva som helst her i livet. Jeg har lyst å avslutte med en historie fra den første kirkens tid. Den gir oss et forbilde for hvordan tilliten til Kristus overvinner frykten for døden.

Året 69 ble en ung mann født, som fikk navnet Polykrap. Når han ble voksen ble han prest, og etter hvert biskop i byen Smyrna i lille-Asia. Gjennom hele livet hans måtte kirken tåle forfølgelser for Jesu navns skyld. Like fullt levde Polykarp og ledet kirkene til han var 86 år gammel. Da gjorde styresmaktene et systematisk fremstøt for å få tak i ham. Vennene hans overtalte ham til å reise til landsbygden utenfor byen, og flytet på ham et par ganger.

På 300-tallet skriver kirkehistoriekeren Evsebius om hvordan hans siste dager var.

Det var kveld når de kom, og han hadde lagt seg til ro ovenpå. Han kunne faktisk ha flyktet fra rommet over til nabohuset, men ville ikke. “Herrens vilje skje” sa han når han hørte at de var der. Han gikk ned, bad om at det skulle bli satt frem mat til forfølgerne og at ingen ting skulle spares. Så bad han om å få en uforstyrret time til bønn. Nedenfor kunne de høre hvordan han gikk opp og bad for alle dem han kunne huske og for menigheten. Og forfølgerne kunne ikke forstå hvorfor det var så om å gjøre å få tak i en slik verdig gammel mann.

På veien tilbake til byen møtte Polykarp og hans følge dommeren Herodes og hans far Nicetas. De begynte å be Polykarp om å redde seg selv: "Hva ondt kan der vel være i det å kalle keiseren Herre, og hvorfor kan dere ikke sagtens ofre til ham, når det kan redde deres liv?" Når Polykarp nå nektet, prøvde han i stedet med slag og fornærmelse. Så fortsatte de inn til byen og Polykarp ble ledet inn på arenaen.

Idet han gikk inn hørte han en stemme ovenfra som sa: "Vær sterk Polykarp, og vær en mann!" Det var flere som hørte stemmen, men ingen visste hvor den kom fra. Polykarp ble nå ført frem for dommeren.

“Er du Polykarp?” spurte han. “Ja!” svarte Polykarp

Dommeren prøvde nå å få hamtil å fornekte sin tro:

Skån deg selv, tenk på din høye alder!

Kan du ikke sverge ved Keiserens gode lykke?

Besinn deg, vær så snill! Si bare: Bort med de ugudelige!

Akkurat dette kunne Polykarp gå med på. Han så mot himmelen og sa med et sukk: "Bort med de ugudelige!"

Dommeren fortsatte: Greit. Sverg nå, så vil jeg la deg gå: Si noe ondt om Kristus!

Polykarp svarte: Seks og åtti år har jeg vært i hans tjeneste, og aldi har han gjort meg noe ondt; Hvordan kan jeg tale ille om ham, min konge og min frelser?

Dommeren: Sverg da ved keiserens gode lykke!

Polykarp: "Hva er det du egentlig vil? Hvis du helt ærlig, som om du ikke viste hvem jeg er, oppfordrer meg til å sverge ved Keiserens gode lykke, så er dette mitt svar: Jeg er kristen!"

Dommeren: Jeg har ville dyr ved hånden; Forandrer du ikke dine tanker, kaster jeg deg for dem.

Polykarp: La dem komme! Å forandre våre tanker fra det bedre til det slettere, er ikke vår skikk. En annen sak er det å forlate lastens vei for å slå inn på dydens vei.

Dommeren: Greit, hvis du ikke er redd for dyrene, så brenner vi deg på bålet i stedet.

Polykarp: Å bevares, du truer med bålet! Men det brenner bare en kort stund, og så slukkes det; Men du ville holdt inne med din trussel om du kjente den tilkommende dom og evige gjengjældelses ild, som er beredt for de ugudelige. Så slutt å trekke ut tiden, kom med hva du vil!

Til slutt ropte dommeren ut: Polykarp har tilstått at han er en kristen.

Folkemengden ropte tilbake: Det er Asiens lærer, de kristnes Fader, våre Guders ødelegger; Han som har lært så mange ikke å ofre og ikke bøye kne for gudene.

Folk sprang til verksteder og badstuer og hentet ved og ting som kunne brennes. Frimodig tok Polykarp selv av seg alle klærne, og løste selv sine sko. Han ble bundet fast til en påle og kastet på bålet. Der bad han en takkebønn for at han skulle få ære Kristus slik med sin død.

Så tendte de på.

Forenklet gjengitt fra: Evsebius av Cæsarea, Kirkens Historie gjennom de tre første aarhundreder, Carl Höffding Muus (ovrs.) 1832, 1895 Decorah, Iowa: Den norske synodes forlag, 117-120

Avslutning

Bevar oss, Herre, når vi våker. Og vokt oss du når vi sover. Så vi kan våke med Kristus og finne hvile i din fred. Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som i begynnelsen, så nå og alltid, i all evighet, Amen.

Kunngjøringer

Tusen takk til alle som har gitt en gave til kirkens arbeid. Gaven går til kirkens arbeid, i lokalmenigheten din, kirkesamfunnet og til misjonsprosjektet vårt. Vi støtter en luthersk menighet i Israel og deres pastor Daniel.

Etter gudstjenesten er det UK. Forsyn dere med kirkekaffe og finn grupperommene.

Torsdag kl 19:30: Mat- og pratkveld. Kjetil Homdal. Er det mening med livet?

Nå har vi en del uløste oppgaver i tjenestelisten vår. Vi trenger både damer og menn. Vi har oppgaver for både sosiale og asosiale. Men det kan være en god måte å bli kjent med noen på. Rigging, teamleder og musiker. Det går an å samarbeide slik at vi får enkle salmer hvis det står på det.

Vi har gudstjenster i Messiaskirken kl 11, som også streames på YouTube. Du kan som regel logge på fra ca 10:45.

Kirkekaffe på Zoom.

Vel hjem og god uke videre.